Humor

Jeg husker ikke når jeg begynte være den morsomme. Men jeg skjønte vel egentlig i tidlig alder at jeg sannsynligvis var det. Jeg fikk det veldig bekreftet en gang for mange år siden i Stavanger, da var jeg og Nina, en av mine beste venninner, på pub. To forholdsvis klysete menn kom å satt seg sammen oss og skravla gikk som den vanligvis gjør etter å ha drukket flere enheter med jabbsaft. Han ene stirret på Nina ustoppelig, og til slutt sa han til henne at hun var noe av det peneste han hadde sett. En bjelle ringte vel, for han kom liksom på at han kanskje måtte komplimentere meg også. Så han snudde seg mot meg og sa; "Og du Anne, du er så... morsom" Mhm, ikke pen, ikke søt, ikke sjarmerende, men morsom. Joda, hyggelig sagt og jeg har ledd mange ganger av den episoden - og jeg syns egentlig det er greit å i det minste være morsom.

Jeg er veldig selvironisk og ler gjerne når jeg gjør noe dumt istedet for å bli fornærmet hvis andre ler av min dumhet. Alle burde egentlig kunne le av seg selv, jeg blir litt oppgitt når folk surner hvis man er så "uheldig" at man ler av noe de gjør eller sier, som de ikke selv ser humoren i. Jeg kan godt spøke med min svakheter eller anderledesheter, det er sjelden jeg blir såret om noen påpeker at jeg har to ulike øyenfarger, hvis noen sier jeg er lubben, om noen sier jeg er blond eller om noen sier jeg er morsom istedet for pen!

Galgenhumor er fantastisk! Det kan virke slemt for de som selv ikke har evnen til å se humor i ting, men alle burde se at humor i vanskelige situasjoner faktisk gjør ting lettere. Jeg har en venn som sitter i rullestol, han er fantastisk grei og han har en genial humor. Han har evnen til å tøyse rundt sin skjebne og til tider kan vi si de mest hysterisk morsomme ting. En gang skulle vi på fest i 5. etasje og vurderte litt hvordan vi skulle få med oss han opp trappene. Jeg sa det var veldig dumt han ikke var lam fra livet og opp istedet så kunne han gått opp selv. Vi lo godt av den og det gleder hjertet mitt når jeg ser at folk takler sin skjebne på en slik måte. Men jeg kunne jo aldri sagt det til en fremmed, man må kjenne folk for å vite at de tåler slik humor.

Koffert-humor er en viktig del av mitt liv. Jeg kan sjelden holde kjeft når jeg føler behovet for å grise til noe noen sier som i utgangspunktet ikke er ment å være grisete. Alle burde ha med seg koffert i en samtale. Men det er viktig å huske at det er kort vei over grensen fra å være morsom til å være rett og slett kvalm. Enkelte menn går langt over grensen til tider og det er ikke sjarmerende. Er sikker på at mange som blir anklaget for seksuell trakassering ikke har visst hvor den grensa er og da går det fort den gale veien.

Når man ler, ler folk med deg - men snorker man må man sove alene!

Snipp snapp snute og alt det der

De fleste eventyr fyller barn med historier om heltedåder som nesten utelukkende utføres av (ofte) fattige menn. De kappspiser med dumme troll, de vinner den (alltid) vakre prinsessen og på slutten møtes man av den samme regla; "Ja så levde de lykkelig i alle sine dager". Hva om noen skrev et eventyr om hvordan det er etter disse har gifta seg? Ja for enkelte skal jo ha det til at det er først da det gode livet starter. Personlig syns jeg det er mange prinser der ute, men enten ser de ikke meg eller så ser de for mye fotball. Jeg burde kjøpe meg en pen rosa tyllkjole med rysjer - da hadde de nok snudd seg etter meg. Alle sammen.

Og hvem i huleste føler seg ikke lurt når de passerer 8 år og skjønner at Tornerose sikkert egentlig var ei lat hurpe som noen pynta på historien til? Og i eventyret om Askepott svartmales det som idag er en ganske typisk famile bestående av stesøsken, stefedre og/eller stemødre. Ikke rart unger er livredd for den "Onde Stemora" faren valser inn med 5 måneder etter en skilsmisse, når de har blitt lest Snehvit og Askepott for av sine mødre i de første barneårene.


Jeg vil derfor avsløre nåtidens historie om Tornerose og selv om sannheten er tøff så er det sånn livet fortoner seg for mange.


Hun ble født på midten av 60-tallet, vokste opp sammen sin alkoholiserte far og et nervevrak av ei mor. Tone Rosè var hennes navn. Hun begynte å røyke da hun var 12 og ble påtvunget et kyss første gang da hun var 13. Det var med Stein fra 9c. Han var stygg som en frosk og han ble faktisk ikke vakrere med årene, han er idag ugift og jobber i dyrehage.

Da Tone var 15 var hun skolelei og karakterene hennes minnet mer om et etternavn fra Vietnam. NgNgNg. Hun slutta skolen, gidda ikke jobbe og når hun ikke lå dritings i ei grøft, sov hun. Til tross for at hun ikke hadde himmelseng. Da hun var 23 ble hun smelt på tjukka av en "forbipasserende" og endte som alenemor, til hun 4 år senere møtte Drømmeprinsen. Trodde hun. Hun levde i et ekteskap som lignet mer en boksekamp i 8 år og endte som sin far; tydde til flaska når hun hadde en dårlig dag. Som var hver dag. Hun døde av en sliten lever da hun var 40 og på gravsteinen hennes sto det: "Her sover Tone Rosè"

Kort og brutalt! Moralen er; Ikke tro på alt du leser.
Nå skal jeg se litt troverdig såpeopera, mohahaha.

Mulla-Kreket

Idag skal jeg være fattet men kort. Vel, kort i allefall.

Jeg spyr snart hvis ikke den fyren blir sendt hjem! Ikke for å si noe stygt om norske myndigheter altså men faen for noen balleløse og feige idioter! Mitt forslag er at Shabana Rehman bærer ham, slik hun gjorde for noen år tilbake, helt inn i flyet og at han får en enveisbillett og en Geranium med seg.

Nøff said!

Desperate menn!

De burde ha en egen serie på linje med desperate hustruer! Jeg syns alltid menn på byen fremstår som så nøden at det er nesten underholdende å se hvor langt de går. I tillegg finner jeg det litt morsomt at jeg vet det de ikke vet; de kaster bort tiden sin, jeg går hjem alene:)

Men altså, igår! Jeg var en tur på LL og traff hyggelige mennesker. Ei sprudlende bursdagsjente med følge og flere andre kjente. Mens jeg nøt en rykende rød Prince utenfor kom en fyr bort til meg og begynte "prosjektet" sitt. Fyren var alt annet enn hva jeg syns var attraktivt, med langt slikka hår bakover i hestehale og viskelær-bart. Jeg tror han fort merket at jeg kun slo ihjel tid med å prate med ham så han fant en ny taktikk. Jeg-er-kjendis-taktikken! "Har du hørt om Keep of kalessin?", spurte han. Jeg svarte ærlig som jeg er at jeg hadde hørt om det men at jeg syns sånn musikk er like lite givende som død Cola. Men han kunne da fortelle at han var trommis i dette bandet. Jeg visste jo ikke bedre så jeg trodde jo lett på det og gratulerte med innsatsen i GP.

Etter han hadde strevd en halvtime for å overbevise om at jeg måtte være med han og kompisen på nachspiel så gidda jeg ikke sløse tiden min mer. Jeg sa det som det var at det kom aldri til å skje og at han kunne være så kjendis han ville for meg, jeg er ikke løs i strikken og i hans tilfelle måtte jeg ha vært komatøs for å være noe tilnærmet villig. Da fyren gikk for å late på vannet så jeg mitt snitt til å snike meg vekk. Da kom en kompis av fyren bort til meg og sa at jeg var altfor vakker og så altfor snill ut til at han klarte se på at "trommisen" skulle lure meg. Han hadde aldri spilt i det bandet og brukte det kun for å prøve oppnå noe.

Herre jemini! Er det mulig? Jeg hadde aldri vært interessert hverken om han var med, eller ikke var med i et band. Men at menn synker så lavt for å prøve komme nedi sloggien til noen er helt vilt og ganske urovekkende. En gang sa jeg noe knallbra til en slik despo på byen: "Du kommer ikke nedi trusa mi, der er det plass til bare ett rasshøl, og mitt er der fra før"


Så dere slyngler av menn som tror slike ting funker, så tro om igjen! Ikke på denne jenta iallefall, jeg hadde heller spist pinnsvinavføring. Er dere desperate så finn heller ei like desperat dame så slipper dere drite dere ut. Hadde denne fyren virkelig spilt i det bandet hadde han uansett dritt seg ut, og hele resten av bandet, med de ekle kommentarene sine.

L A 8 P V - over!

I want my Zsa zsa zsu! It could be you!

Jeg følte behov for å utdype hvordan drømmemannen er, på bakgrunn av forrige innlegg.

Du trenger ikke ligne på Robert Pattinson, men hvis du gjør det så betyr det jo bare flere fordeler,for begge. På den annen side så trenger du heller ikke se ut som du er laga på sløyden, men hvis du har kvaliteter som veier opp for det så kan vi snakkes. Utseendet er selvsagt det første man ser, men det er ikke det man skal leve med resten av livet. Utseendet forandrer seg jo, man kan til og med vokse seg vakker med alderen, men det er faktisk innsiden av en person man skal holde ut med. Det hadde uansett vært kjekt å slippe ha en tank lystgass ved sengen.

Du må være litt intelligent, jeg gidder ikke tenke for deg. Og du kan godt være barnslig så lenge du vet hvor både din egen og andres grense går. Humor er viktig, og det handler for guds skyld ikke om å le mye, men å le av de rette tingene. Det er en fordel hvis du er mann nok til å tørre å vise tårer, men du trenger ikke grine hvis jeg drar til deg. Eller si Au for den saks skyld... Fra spøk til alvor; jeg liker snille menn! Hvis du gjør små ting i hverdagen som gleder en kvinnes hjerte så har du allerede skjønt poenget, og hvis du faktisk legger sjela di i å huske hvordan jeg liker egget kokt, hvilken is jeg liker best og at jeg ikke er så glad i kake så har du allerede åpnet riktig dør. Du må ikke være ei kjeftesmelle! Jeg liker ikke menn som føler behov for å heve stemmen når de begynner gå tom for fornuftige ord.

Du trenger ikke ha samme interessene som meg, om du liker å gå i tur og mark så kan du jo prøve å dra meg med. Hvis du vil. Du kan godt gå alene også. Man bør ha noen felles og noen egne interesser, og man må kunne inngå kompromiss. Jeg er ikke for likestilling! Jeg syns faktisk at enkelte ting man skal gjøre er kjønnsbestemt. Jeg kan godt være den som alltid vasker klær og skifter sengtøy hvis du alltid er den som fikser bilen og løfter tunge ting (nå tenkte jeg forresten litt koffert) Jeg vil utfordre og utfordres, jeg vil elske og elskes, jeg vil kjenne og kjennes, jeg vil snakke og lytte og jeg vil lære og læres. Du må ikke være gjennomført tøffel, men tørre å si hva du mener. Jeg vil en bestevenn, med tut, for livet enkelt og greit.

Hvor vanskelig skal det egentlig være? Jeg sitter jo her i stua og venter på deg! Mail,ring,fax eller send sms - du har vel BALLER?

Billett merket: enslig ung kvinne

Jeg holder mine ord (18års-grense, minst)

Jeg lovte noen å skrive om rompesex, so here I go!

Først må jeg poengtere at dette ikke har noe med homofile å gjøre. Altså dette innlegget, i tilfelle noen trodde at jeg ikke visste at homofile har rompesex.
Men altså; mannfolk som liker å putte snabeln sin inn en plass, som normalt er ment for UTførsel av ting, kan bare glemme å spørre meg! Det er ikke, og blir aldri noe spesielt tiltrekkende med en mann med avføring på slafsen sin! Altså; en hetrofil mann, dænger homofile i fylla, men etterpå så brøyter han seg frem for å ta deg i toer`n?? Snakk om å være halvhjerta i meningene sine liksom. I tillegg så er det vel også om å gjøre å flytte seg direkte fra ringmuskelen til drøveln også, sånn bare for å gjøre SB12 til nok en ting å ha på nattbordet.

Jada, dere som "liker" dette tenker sikkert at det er jo bare å gjøre alle slags foreberedelser før man praktiserer denne formen for sex. Glem det. Skal man liksom ta klyster et par timer før bare for å kunne det gjøre dette mulig å, i beste fall, få en rift i rectum? Sikkert masse annet "smart" rompesexere gjør også, men jeg sier bare det; det ekke no for mej lissom! Man kan absolutt praktisere sex uten å involvere den (k)analen! Er dønn sikker på at flesteparten av kvinnfolk som sier de liker det, HATER det. De bare gjør det for at de tror de må.

Om jeg forblir singel fordi jeg velger å leve med en intakt ringmuskel så, so be it! "Poo belongs in the loo"

Denne er forresten veldig morsom, uansett: http://www.youtube.com/watch?v=-6la6ieu-P8

Bikkjer og menn

Bikkje, hund, kjøter, menn... Jadda, fest på meg slaktemaska, men jeg sier det som det er; menn burde lært litt av hunder! Hunder er trofaste, de logrer med halen hver gang de ser deg, de lytter uten å avbryte med usakligheter og de er der for deg hele tiden. De gjør alt du ber dem om, men samtidig så knurrer de og sier fra tvert de er misfornøyd istedet for å løpe til nabobikkja eller pitbullen på Byåsen for å syte og klage.
De gnager ikke lenge etter en krangel, de slikker hånda di tvert etterpå som for å si "Jeg elsker deg uansett". Greit at man må plukke opp driten etter hundene, men menn legger fra seg litt dritt de også, for å være litt metaforisk.

Hunder spør ikke hvorfor de skal sitte, de bare gjør det! Og jeg har til dags dato ikke sett en hund som klør seg på ballene hvert femte minutt, greit de ser litt udelikate når de slikker dem - men menn hadde også slikket ballene sine om de kunne. Og da sett like udelikate ut...

Hunder syns at du er fin både med håret oppsatt og hengende nede, de liker deg like godt i den svarte toppen som den hvite kjolen. Hunder syns at du er dobbelt så interessant med morraånde og istedet for å mekke på bilen så drar de med deg ut på en forfriskende gåtur. De finner alltid en måte å uttrykke at de elsker deg på. Selv de uten hale.

Der jeg bor er det ikke lov å ha hund, og ettersom jeg, på en ironisk måte, skriver det ovenfor, så er det vel derfor jeg ikke har en mann heller. Men jeg er klar for et forhold altså, jeg liker turer i skog og mark og hører ofte på KlemFM.....

-Ne prenez pas tout ce que je dis ça au sérieux-

AMK-styret

Vurderte lenge om jeg skulle skrive om The Bachelor-skandalen eller AMK-bråket og ettersom det sikkert er bare meg i hele Norge som ser The Bachelor så vant AMK.

Jeg er som vanlig litt delt. Jeg setter ordet litt i kursiv ettersom jeg ikke finner en måte å understreke det på. Jeg skjønner på en måte at i en sånn traumatisk situasjon som disse tyrkerne var i, så kan man bli så sinna at kebaben renner over. Jeg hadde selv stressa hvis jeg skulle bestilt ambulanse i Tyrkia og bare fått masse spørsmål om hvor og hvorfor (!) Men jeg hadde aldri tatt en slik tone ovenfor noen som gjør jobben sin og faktisk prøver hjelpe. De kasta jo selv bort tiden på å ringe til et mellomledd som så skulle ringe AMK istedet for at de ringte direkte til AMK selv. At de ringer 9 ganger gjør jo ikke saken lettere for AMK når de hele tiden sier ting, jeg personlig syns høres kulest ut på engelsk, og slenger på røret til slutt.


Hun dama som ringte først ble desverre fratatt telefonrøret av en slektning, og etter det raste alt sammen. Hadde hun dama fått tatt seg av hele samtalen hadde neppe dette skjedd, for de som tok over hadde tydeligvis sett altfor mye fotball! Det faktum at damen døde er selvfølgelig tragisk, men man kan ikke si det er på grunn av det ene eller det andre eller om hun ville overlevd om ambulansen kom 5 minutter før. Nå går de i demonstrasjonstog i Tyrkia pga denne saken og jeg bare spør; er ikke slike folkemengder til hinder for utrykningskjøretøy egentlig?


At det i ettertid blir en rasistisk debatt av det er jo ikke overraskende i det hele tatt. Jeg syns ikke AMK hverken sa eller gjorde noe som kunne tolkes som rasistisk. Det virker mer som de prøver å gjemme sin egen oppførsel bak den gamle regla om at dette har noe med raser å gjøre. Da Johan Øian og Jo Tenfjord skrev sangen "Noen barn er brune", den gangen vi fikk lov å kalle en spade en spade, så hadde de nok ingen anelse om at 50 år senere så får man knapt lov å synge den. Iallfall ikke på enkelte fester. Har jeg hørt...


Nuff said, nå ble jeg lei denne saken

Minnesider på Feisbukk å sånn

Selvfølgelig har jeg meninger om disse også.
Så snart noen dør så blir det opprettet minnegrupper hvor alle skriver om hva de synes om den som er gått bort. Det er fint det altså, misforstå meg riktig. Men det jeg mistenker mange for er at de ikke er like flink å si til folk at de setter pris på dem mens de faktisk lever! Jeg vil heller høre mens jeg fremdeles respirerer hvis/at jeg er ei fantastisk jente som dere kommer til å savne. Hvis det ikke fins Angelfacebook så får man jo ikke lest en sjitt.

Klart det er fint for etterlatte og bekjente å kunne tømme seg skriftlig på en sånn måte, men hva skjedde med det å snakke sammen?
Det er faktisk mange rundt omkring som kanskje trenger å høre noen godord innimellom, og det er ikke alle som er flink til å si det lille positive som kanskje kan være forskjellen på en god og en dårlig dag. Ikke at man skal gå rundt å slenge rundt seg med godord sånn i tilfelle, men den kalorien det koster deg å si "Jeg er glad du fins" eller å gi en klem kan være mer verd for mottakeren enn du aner.

Jeg skal iallefall bli flinkere, selv om jeg vet jeg er flink nok til å klemme de jeg er glad i. Er du?

Fobier

Jeg har Arachnofobi! En edderkopp kan forandre personligheten min totalt. Ikke slike søte som den over, men de der ekle hårete jævlene som popper ut med en gang snøen er vekke.

De ekleste edderkoppene er Innendørsedderkoppene!
Hvorfor kan de ikke holde seg utendørs der fluene oppholder seg i et langt større flertall enn i stua mi? Noen er faen meg så tom for empati at de går midt over gulvet for å vises mest mulig, istedet for å smyge seg langs kanten når de først tillater seg å bryte privatlivets fred. Jeg kan aldri bli sammen en fyr som også var like redd dem, men heller ikke sammen en som håner meg når jeg hyler og evakuerer fra et risiko-område, mens han står å dingler med den foran nesa si for å demonstrere sin (innbildte) maktposisjon.
Størrelsen spiller egentlig ingen rolle. Jeg snakker fremdeles om edderkopper. Men de som er så store at de må åpne døren for å komme inn har faktisk ikke livets rett. Jeg priser kulden nå som jeg ikke har sett en edderkopp på 5 måneder....



Men det fins de med verre fobier:

Dextrofobi - de som er redd for ting til høyre
Optofobi - frykt for å åpne øynene
Kinetofobi - redd for bevegelser
Lachanofobi - redd for grønnsaker
Anablefobi - frykt for å se opp
Alekrofobi - frykt for høner

Og kanskje den særeste:

Proctofobi - frykt for endetarmsåpninger

My Herbalife

På mandag begynte jeg med Herbalife! Mens andre mesker seg med pizza og deilige rundstykker i lunsjen, så drikker jeg pulverlunsjen min og prøver å si; "Mmmmmm" som om jeg nyter det!
Men tro meg; det smaker faktisk godt. På en måte. Jeg erstatter frokost og lunsj med pulver og spiser vanlig middag. Kveldsmat er et ikke-ord! Begynner egentlig å merke at det virker, for jeg er ikke sulten som en ulv etter jobb lenger og beltet måtte jeg inn med et hakk i dag.

Målet er de 3 svære oppbevaringsposene med klær i boden som passet for 3 år siden. Jeg gir meg ikke denne gangen, jeg er lykkelig selv om jeg har noen kilo ekstra men jeg har flere klær med noen kilo mindre. I tillegg er jeg lei av at farmor spør om jeg skal ha små hver gang vi møtes!

Jeg kommer ikke til å leve på pulver lenge, men man blir mer bevisst på hva man putter i munnen når man ser at det virker. Det er også smart å blogge om det for da MÅ jeg klare det sånn at jeg slipper høre Æddabædda om ei stund!

I morra må brister desverre kuren bittelitt, da er det restaurantbesøk med en samarbeidspartner fra Bææææægen så da blir det ikke like lett å være flink, men som Jessika(ei venninne i London sier) "Man kan bli slått ned, men ikke ut" (Elns)

Bardi Baccardi has entered the blogworld!

Endelig gjorde jeg alvor av bloggplanene mine!

Jeg har lyst å blogge om alt mellom himmel og jord, fra rare sykdommer til feil menn har; noe som forsåvidt også kan betegnes som en sykdom.

Bardi Baccardi er inspirert av Tila Tequila, selvsagt? Jeg er alt hun ikke er, men nå har vi i det minste et navn som kunne stått i samme bås. Jeg foretrekker Baccardi fremfor Tequila og det håper jeg de som vil lese bloggen min også gjør.

Så dette er mitt første innlegg, sånn bare for å ha en grunnmur - jeg kan jo ikke å blogge men jeg lover å lære mer etterhvert som jeg feiler. Det blir ikke mange bilder tror jeg - jeg er lite fotogen. Men for deg som liker å lese alt om ingenting så er du min gjest.