Så snart noen dør så blir det opprettet minnegrupper hvor alle skriver om hva de synes om den som er gått bort. Det er fint det altså, misforstå meg riktig. Men det jeg mistenker mange for er at de ikke er like flink å si til folk at de setter pris på dem mens de faktisk lever! Jeg vil heller høre mens jeg fremdeles respirerer hvis/at jeg er ei fantastisk jente som dere kommer til å savne. Hvis det ikke fins Angelfacebook så får man jo ikke lest en sjitt.
Klart det er fint for etterlatte og bekjente å kunne tømme seg skriftlig på en sånn måte, men hva skjedde med det å snakke sammen?
Det er faktisk mange rundt omkring som kanskje trenger å høre noen godord innimellom, og det er ikke alle som er flink til å si det lille positive som kanskje kan være forskjellen på en god og en dårlig dag. Ikke at man skal gå rundt å slenge rundt seg med godord sånn i tilfelle, men den kalorien det koster deg å si "Jeg er glad du fins" eller å gi en klem kan være mer verd for mottakeren enn du aner.
Jeg skal iallefall bli flinkere, selv om jeg vet jeg er flink nok til å klemme de jeg er glad i. Er du?
Jeg er så glad du fins, og det håper jeg inderlig du vet! Ler meg skakk av bloggen din som er både morsom og reflektert. I bow at your blogwriting skills!
SvarSlettDet vet jeg snuppa, og right back at ya!! Og takk :*
SvarSlettVeldig bra skrevet, Anne! Jeg er sååå enig, så enig! Du virker som å være en herlig person. Hadde vært kos å treffe deg en dag!
SvarSlett