MEN TANKENE MINE FÅR DU

18. juni 2014

Jeg elsker å elske deg, 2014-versjonen







Hjertet mitt har begynt å slå på en annen måte.
Det føles liksom bedre når det slår nå.
Det er som om det slår for to.
Meg og deg.

Men nå er det Emma sin stemme som gir meg hjertebank, Emma som legger de gode armene sine rundt halsen min, Emma som får meg til å le så tårene triller og Emma som elsker meg tilbake...

Det var en del som etterlyste innlegg, jeg har skjønt at bloggen min var underholdende nok til at dere leser den gang på gang, takk. Jeg liker skryt. Skal prøve å oppdatere bloggen så snart jeg brenner for noe som jeg føler for å dele. 

Jeg lurer på om Emma kommer til å si Mamma eller Alenemamma til meg. Hater det ordet, det siste altså. 
Jeg skulle egentlig vært nygift nå, istedet sparer jeg til sofa og hører på KlemFM mens jeg lurer på hvilken singelmiddag jeg skal lage i morgen. 
Det var jo ikke sånn det skulle bli, og selv om jeg håper jeg finner kjærligheten på nytt en vakker dag så håper jeg først og fremt jeg klarer å komme over den gamle.
Skjønner ikke det der med Till death do us apart, hvem døde liksom.
Det eneste jeg vet er at hjertet mitt døde litt.

Men bare litt, for jeg har gitt liv til verdens fineste jente og selv om jeg assosierer fødselen med å få en elefant gjennom et nøkkelhull så vet jeg jo at det ikke kommer til å gjenta seg så da er det greit nå.

Idag skjønte jeg hvorfor Emma ler så veldig når noen synger. Hun ble jo født til toner fra Rammstein og Olga Marie Mikalsen så hun kommer nok alltid til å ha musikken med seg.

Men dette skulle ikke handle om Emma. Jeg som aldri skulle bli en "sånn mamma" som bare snakker om barnet sitt tar meg selv i å gjentatte ganger ta opp telefonen for å meddele at Emma sa "Glebah" eller rullet rundt på ryggen. Jeg telte også uker en stund men DET har jeg slutta med, hun er 4 måneder, punktum. Neste gang blir hun 5 måneder. Etterhvert blir hun et år. Etter det kommer jeg ikke til å si 23 måneder eller 276 uker, der går grensen for å bli en A4-mamma.
Men Emma er mitt alt. Jeg elsker henne mer enn jeg trodde man kunne elske noen, alt med henne er vidunderlig - til og med prompene hennes får meg til å sukke henført.
Jeg som har grudd meg som en slakteklar ku til å bytte bæsjebleier - viser meg å være en proff! Lukten preller vekk mens jeg med noen få Ninja-moves har bytta bleie OG sunget Bæ bæ lille lam samtidig.

Så mens jeg venter i spenning på at muffinsmagen skal forsvinne gruer jeg meg til en drittkjedelig sommer uten noen ferie. Det er bra Emma er så liten at hun ikke husker om vi er på ferie i år, men jeg kjenner at jeg kunne trengt selv å få meg en liten bust i pakken.

Og nå ble jeg trøtt. Så nå slutter jeg å skrive og bruker siste rest av energi på å pusse tenner, finne klær til i morgen, fylle opp bleiekurven, gjøre klar flasker, legge sammen nyvaska klær, hekle en ugle, tømme oppvaskmaskina, vaske over gulvet og alt det andre. Ikke rart jeg er trøtt.
Det verste er at jeg ligger i minst en halvtime å stirrer på Emma når jeg legger meg. Snakk om å få sjelefred.

Jeg er mamma! Punktum.