Rull inn en meter da

Enkelte burde blitt tvunget til taushet med hjelp fra ståltråd og bedøvde stemmebånd.
Seriøst, hva er greia med at alt Madonna gjør liksom har blitt så galt?
Hvorfor skal alle bry seg så jævlig om ting som det stinker sjalusi og en dårlig evne til å skille mellom oss vanlige og stjerner av?
Hun er 53 år og ser ut som om jeg kunne vært mora hennes, men viser hun frem det så er det jo helvete løst blant profesjonelle kritikere i tillegg til kritikerne som sitter hjemme i sofaen og vet "alt" basert på Wikipedia og Se og Hør.
Kjære meg.
Nå har hun fått kritikk for å vist rompe, pupp og rygg.
Men når Rhianna har minst mulig klær på seg, ja, da er det helt greit.
Når Fuck for Forrest har seg på scenen så tramper folk takta.
Når hardrock-band bare brøler i sangene sine så ingen skjønner hva de synger så digger folk dem.
Dama er ikke søkkrik av å være upopulær, og hun er ikke flott å se på gratis. Bokstavelig talt. Om hun bruker en million på operasjoner, ja så? Hun kan!

Mulig mange er uenig med meg i neste punkt, men sånn er livet - alle kan ikke være enig. Jeg glir over i noe som ikke har med kropp men sinn å gjøre.
Hun fikk også pepper for ikke å ha tatt hensyn til ofrene etter Utøya når hun har med våpen som en del av sceneshowet.
Really? Det er å dra det så langt at jeg blir mer provosert av de som kritiserer dette. Det var ingen hemmelighet at dette var en del av showet så da kunne de som mente dette var dumt/skremmende/usympatisk heller latt være å betale for å gå å se det. Eller?
At hun har med våpen generelt kunne de heller ha nevnt og eventuelt mislikt, men ikke pga en gruppe mennesker.
Skal en kunstner/artist tenke på hva alle tilskuere kan risikere å føle så kan de jo bare selge mikrofonen å kjøpe seg ei bingoblokk.
Man kan jo ikke betale for å gå å se noe man vet kan være opprivende og klage etterpå?

Har selvsagt sympati så det holder for alle som opplevde Utøya, men jeg har dårlig evne til å skjønne at de mener hele verden skal ta hensyn til dette for hver minste situasjon de kommer opp i fremover.
Skal jeg be folk slutte å ligne på overfallsmannen min?
Skal folk som har mistet noen i en bilulykke slippe se biler?
Skal barn som har vokst opp i alkoholikerhjem aldri se en ølflaske?
Ja, satt på spissen - men skjønn?
Man kan ikke forvente alt.
Alle forstår, men alle kan ikke leve med deres skrekk. Det må også de forstå tilbake.

Ja, de opplevde noe forferdelig - men ikke dra det lengre enn folk syns er forståelig. Jeg vet det er mange der ute som knapt tør si høyt at de mener at mange drar ting litt vel langt i enkelte saker.

Alle har forståelse for deres skrekk, deres smerter og deres opplevelse - men ingen syns det er nødvendig at dette skal bli en forklaring på alt som skjer med dem og rundt dem fremover. Det er faktisk andre folk som har opplevd vonde ting også, mistet folk i grusomme hendelser - enkelte av disse føler at det ikke er "grusomt nok" når det blir så mye fokus på den dagen.

Man må gå videre. Man må kanskje av og til stå ansikt til ansikt med noe som minner på eller virker som, men man kan bare ikke stoppe verden.
Du syns kanskje jeg får det til å høres så enkelt ut, men altså - man må jo tro at det skal gå an å komme videre med dette på en enkel måte fremfor å tro og si at det er vanskelig?
Selvoppfyllende profeti!
Dette klarer jeg!

Fake it till you make it!

Det er mye som kan gjøre at man har tunge dager. Helse, økonomi, relasjoner og av og til bare tiden.
Heldigvis kommer man seg gjennom slike perioder, som regel på grunn av bedring i en, eller alle de tingene som gjorde det tungt i første omgang.
Eller at man rett og slett bare snur tankegangen sin.

Man må selv jobbe for å holde humøret oppe, det hender seg man ikke klarer det - men istedet for å føle seg svak når humøret synker så kan man gi seg selv tillatelse til en dag eller to uten at det ser ut som om man går rundt med en kleshenger i munnen.
Jeg mener man først og fremst skal prøve selv, man klarer en dag eller to uten å klage til andre.
Er med man nedfor lenger enn det, må man derimot prøve snakke med noen, få hjelp til å komme seg videre og ut av en spiral som ikke fører annet enn nedover.

Det er faktisk lov å ha dårlige dager, og helt normalt.
Man trenger bare ikke alltid fortelle hele verden det.
Mange reagerer på at man f.eks på Facebook er påfallende lykkelig hele tiden, men vet du; jeg syns det er fint at folk har evnen til å fremheve bra ting hver dag jeg. Istedet for statuser annenhvert kvarter om hvor jævlig alt er.
Hvem har godt av å skrive/lese sånt?
Er det ikke bedre at selv om man eksempelvis har en drittdag, skriver at man er glad for at smørkrisa er over istedet for å skrive at de har kjøpt ny barberblad liksom?

Jeg har selv hatt tunge dager, men heldigvis har jeg først og fremst meg selv - som er flink til å gjøre de tingene jeg vet gjør meg bedre. Og jeg er heldig å har en god familie og flotte venner som gjør de små store tingene som gjør at jeg faktisk har det veldig bra tross alt.
For noen år siden, da jeg ikke bodde her og hadde alt det jeg har nå, så skrev jeg triste dikt når jeg var lei meg. Tenkte triste tanker og gjorde triste ting. Jeg tror til og med jeg spiste trist mat.
Alt var komplett trist.

Men nå, er ting bare trist i en kort stund før systemet virker og man igjen smiler og husker at i morgen kan alt skje! Det verste som kan skje i livet er faktisk at livet tar slutt. Enten sitt eget eller noen man er glad i. Så hvorfor skal man da kaste bort tid på å bekymre seg for bivirkninger på medisiner, ingen ferieturer, gamle klær eller alt man ikke får gjort?
Nei hei å hå, man er sitt egets liv maler - kun man selv kan tilføre de farger man trenger for å være fornøyd. Og man har alltid en ekstra fargepallett i de rundt en som gjør at man kan smile det lille ekstra.

Jeg skrev et dikt for mange år siden, jeg skrev egentlig mange - men ville bare dele et nå.

Heaven can wait

I struggled in life

and in dark lonely hours.

I made a deal with God;

I`d be one of his flowers.

I was standing alone,

with my sorrows and tears.

Then kindness came along

and released all my tears.

Life was so hard,

but living made me stronger.

And I knew in my heart;

I would stay a while longer.

God`s flower-garden;

I`m canselling the date.

Cause my life is NOW

and heaven can wait.

Drittunger og mooning i Analya

Googlet

Ja altså, når jeg har noe på hjertet så klarer jeg ikke å sitte på fingrene, jeg klarer ikke!

Har lenge tenkt å si litt om unger, og drittunger. Det er jo 2 forskjellige ting. Unger er generelt ganske skjønne syns jeg. De fleste har god oppdragelse og de fleste har foreldre som vet at de oppdrar faktisk voksne.
Etter retten så er det mange som hevder at barnløse har ingen rett til å uttale seg når det gjelder unger, nettopp av den grunn at de ikke har unger selv. Men glem det!

Rekdal får noe pepper etter å ha ropt "drittunger" til noen geipende drittunger på fotballstadion. Heldigvis får han også masse støtte, for det skulle jo bare mangle at man må få si fra til en unge at den er en drittunge om den gjør noe en drittunge vanligvis gjør?
Hvis foreldrene har "glemt" å lære ungene at de ikke skal gjøre enkelte ting, geiping, spytting, mobbing og andre ting som gir dem (og andre) problemer når de blir større så må jo andre si fra.

Enkelte foreldre er redd for å innrømme at de har drittunger, og mange skylder ofte på at "Neida, de ER jo sånn for tiden ungene". Hallo. Foreldre som ikke kan ta ansvar for sine barns oppdragelse kan heller kjøpe seg en BlueRay-spiller å se meningsløse filmer resten av livet.

Vi som er barnløse ser lettere hvilke unger som er bra eller dårlig. Det verste vi vet er unger som er frekke, bortskjemte eller høylytte. Er de alle de 3 så har du et problem, og tro meg; de ungene får også et problem hvis de ikke får rett veiledning ganske kjapt.
Enkelte foreldre blir sure når man sier de har drittunger, ikke at man tør si det. Det går liksom ikke an å pakke det inn i bomull å si det pent heller, så da holder man seg enten unna eller holder kjeft.
Så Rekdal, stjerne i boka til deg!

Det er slike unger som flasher rompa i Alanya når de blir 18. Så blir de sendt ut av Tyrkia fordi de er respektløse.
Kyss meg, eller helst de 18-åringene, i rompa!
Makan til frekkhet. Her kommer folk i busslass for å utnytte landets naive holdning til hvem som trenger hjelp eller ikke, de bryter lover og de blir ikke sendt hjem!
Jada, kjære kranglefanter, vi nordmenn bryter også lover i Norge. Men vi bor her, og vi tar vår straff de gangene vi får den. Dessuten er det frekt, rett og slett frekt, å komme til et annet land fordi man er truet i sitt eget hjemland for så å bryte lovene der de kommer. Ikke rart de er truet hvis de er kriminelle, i sine land så blir de jo straffa.
Riktignok litt vel harde straffer i andre land, men det er episode 2 av denne diskusjonen.

Kan de ikke bare gjøre det enkelt? Jada, kom hit vi skal hjelpe deg, men gjør du noe som er kriminelt så ryker du på hue dit du kom fra.
Neida, fordi da blæh blih bluh arrrgggh.
Og pakk rasistkortet nedi lomma, og mangel-på-empati-kortet også. Jeg er den første som griner når jeg ser folk i vanskeligstilte land, men det kan ikke hindre meg i å synes det er for dumt at folk skal komme hit å bryte lover når vi selv ikke kan få lufte stumpen i Analya.

De fleste venninnene mine har ikke drittunger, takke faen for det.
Når jeg blir mamma, ja når, så skal jeg ikke få drittunger. Og blir de det så skal de sannelig få høre det. Av meg og.

En liten, men ikke ubetydelig historie

Googlet bilde

For noen år siden var det en kvinne som bodde med en mann i en by som ikke var hennes egen.
Hun kjente få mennesker og det eneste livet hun hadde var livet med ham.
Og hvilket liv.
3 år tok det før hun kom seg vekk. 
3 år med flere vonde dager enn gode. 
3 år med fysiske og psykiske overgrep som eskalerte for hver gang.
3 år med fortvilelse, redsel, forvirring og usikkerhet.
Istykkerrevne klær, en kropp full av merker, kul i panna, halssmerter etter kvelertak - ja hun fikk virkelig kjenne hvor sterk han var. Flere ganger. Hver gang han hadde en dårlig dag sørget han for at hun også fikk det.
Men ytre merker forsvinner fortere enn de andre. 

De tingene som satte varige merker var de hun fikk inni seg. Den psykiske daglige terroren, truslene, kallenavnene og frykten for hva som måtte komme var verst.
Hun prøvde hele tiden, hver gang han var i godt humør nøt hun tiden og tenkte at nå, nå var han blitt snill.
Helt til neste gang.
Hun sluttet ikke å håpe, men han sluttet heller ikke.
Han var veldig opptatt av at alt var hennes feil, og til slutt trodde hun nesten det. Nesten.
Selv om hun fikk juling foran fremmede mennesker på gaten 2 ganger var det aldri noen som turde helt å gripe inn. Hun var glad for det. Tenk hvis han hadde blitt sur på dem også å drept dem. Ironisk sant? 


På samme tid som at hun var redd for at folk egentlig skulle finne ut, så ønsket hun at alle bare kunne se.
Se hva han gjorde.
Og når de så, ble hun flau. Hun visste de ikke skjønte hvorfor i helvete hun ikke bare gikk. De fikk det til å høres enkelt ut. 

Hun gikk også. Flere ganger. Men en manipulerende mann med tårer som overbeviste om at han skulle slutte var sterkere enn den svake dømmekraften hennes. Så historien gjentok seg.
Han bagatelliserte alltid alt som skjedde, fikk henne til å føle at det som var så vondt for henne egentlig ikke skulle være så vondt. Han så aldri hvor grusom han faktisk var. 

Med tiden ble politiet ble innblandet, venner ble innblandet, og etter 3 år var endelig dagen da hun visste at nå, nå var det tiden kommet for at de usynlige håndjernene var borte.
Hun var fri!
Det var de rundt henne som fikk henne vekk til slutt og hun kommer alltid til å være takknemlig for det.

Hun flyttet vekk, og så seg aldri tilbake.
Nå nylig fikk hun høre at eksen hennes hadde fått en ny eks.
Den nye eksen hadde lagt ut bilder av hva han gjorde med henne, hvordan han endret utseende hennes med en kreativ og skummel hånd. Kjøttkaketryne. Det høres hardt ut men hun har nok også blitt kalt verre ting enn det av ham.
Den nye eksen la med en tekst som hun første kjente igjen, som sine egne tanker og følelser.
Minner ble vekket.
Hun ble takknemlig for at hun hadde kommet seg vekk og for at han beviste det hun allerede hadde skjønt; at det var virkelig han det var noe galt med. 

Hun fikk dårlig samvittighet, hva om hun hadde anmeldt ham den gangen - hadde kanskje de som kom etter henne sluppet unna?
Hennes første tanke var derfor unnskyld. 




Så selv om du ikke leser dette, så var det godt å få sagt det uansett; unnskyld.
Jeg håper du blir like sterk som meg etter dette.
Jeg håper du tør det jeg ikke turde.
Jeg håper du er den siste.
Jeg håper du har igjen håp.