En liten, men ikke ubetydelig historie

Googlet bilde

For noen år siden var det en kvinne som bodde med en mann i en by som ikke var hennes egen.
Hun kjente få mennesker og det eneste livet hun hadde var livet med ham.
Og hvilket liv.
3 år tok det før hun kom seg vekk. 
3 år med flere vonde dager enn gode. 
3 år med fysiske og psykiske overgrep som eskalerte for hver gang.
3 år med fortvilelse, redsel, forvirring og usikkerhet.
Istykkerrevne klær, en kropp full av merker, kul i panna, halssmerter etter kvelertak - ja hun fikk virkelig kjenne hvor sterk han var. Flere ganger. Hver gang han hadde en dårlig dag sørget han for at hun også fikk det.
Men ytre merker forsvinner fortere enn de andre. 

De tingene som satte varige merker var de hun fikk inni seg. Den psykiske daglige terroren, truslene, kallenavnene og frykten for hva som måtte komme var verst.
Hun prøvde hele tiden, hver gang han var i godt humør nøt hun tiden og tenkte at nå, nå var han blitt snill.
Helt til neste gang.
Hun sluttet ikke å håpe, men han sluttet heller ikke.
Han var veldig opptatt av at alt var hennes feil, og til slutt trodde hun nesten det. Nesten.
Selv om hun fikk juling foran fremmede mennesker på gaten 2 ganger var det aldri noen som turde helt å gripe inn. Hun var glad for det. Tenk hvis han hadde blitt sur på dem også å drept dem. Ironisk sant? 


På samme tid som at hun var redd for at folk egentlig skulle finne ut, så ønsket hun at alle bare kunne se.
Se hva han gjorde.
Og når de så, ble hun flau. Hun visste de ikke skjønte hvorfor i helvete hun ikke bare gikk. De fikk det til å høres enkelt ut. 

Hun gikk også. Flere ganger. Men en manipulerende mann med tårer som overbeviste om at han skulle slutte var sterkere enn den svake dømmekraften hennes. Så historien gjentok seg.
Han bagatelliserte alltid alt som skjedde, fikk henne til å føle at det som var så vondt for henne egentlig ikke skulle være så vondt. Han så aldri hvor grusom han faktisk var. 

Med tiden ble politiet ble innblandet, venner ble innblandet, og etter 3 år var endelig dagen da hun visste at nå, nå var det tiden kommet for at de usynlige håndjernene var borte.
Hun var fri!
Det var de rundt henne som fikk henne vekk til slutt og hun kommer alltid til å være takknemlig for det.

Hun flyttet vekk, og så seg aldri tilbake.
Nå nylig fikk hun høre at eksen hennes hadde fått en ny eks.
Den nye eksen hadde lagt ut bilder av hva han gjorde med henne, hvordan han endret utseende hennes med en kreativ og skummel hånd. Kjøttkaketryne. Det høres hardt ut men hun har nok også blitt kalt verre ting enn det av ham.
Den nye eksen la med en tekst som hun første kjente igjen, som sine egne tanker og følelser.
Minner ble vekket.
Hun ble takknemlig for at hun hadde kommet seg vekk og for at han beviste det hun allerede hadde skjønt; at det var virkelig han det var noe galt med. 

Hun fikk dårlig samvittighet, hva om hun hadde anmeldt ham den gangen - hadde kanskje de som kom etter henne sluppet unna?
Hennes første tanke var derfor unnskyld. 




Så selv om du ikke leser dette, så var det godt å få sagt det uansett; unnskyld.
Jeg håper du blir like sterk som meg etter dette.
Jeg håper du tør det jeg ikke turde.
Jeg håper du er den siste.
Jeg håper du har igjen håp.