To typer speil

Googled

Jeg våknet som vanlig grytidlig etter bare 5 timers søvn og tenkte at dette blir det ikke mye skjønnhet av.
Men jeg karret meg opp av senga, tusla inn på badet og hoppa inn i dusjen. Uten kontaktlinser ser jeg ikke mye, men nok til at jeg i speilet rett over dusjen registrerte at jeg hadde i det minste ikke drevet med overdrevent solariumsbruk i det siste. Zapp, sier det når man drar dusjforhenget ut i sin fulle dekkende lengde foran speilet.

Mens jeg skumma inn sjampoen i håret kjente jeg på den bob-korte sveisen min og kjente hvordan jeg savnet langt hår. Jeg liker ikke sveisen min, men det er jo hår - det vokser ut, tenkte jeg mens jeg gjorde meg ferdig.
Idet jeg drar vekk dusjforhenget, står jeg der i min fødedrakt og i speilet ser jeg silhuetten av hytta til Kurt Nilsen, sett fra fugleperspektiv. Faen altså, hvor kom de håndtakene fra?
Jeg svelger, tar håndkleet og knytter den rundt håret. Selvsagt river jeg nesten opp stingene i nakken og kveler en "Au" med et sukk.

Tar på meg linsene og stiller meg å stirrer i speilet. Det som utmerker seg er det svære lange arret ned langs hele magen. Et hakk på 16 cm via navlen, en farmasøyt ville kanskje syntes magen ligna på en paracet, men for meg ligner den egentlig en rumpe. Rett og slett.
Med de 3 - 4 andre operasjonsarrene så innser jeg at magen min; blir aldri vakker.
Jeg ser meg selv i øynene, enkelte dager ser jeg selv at jeg har et blått og et brunt øye. Det gjorde jeg denne dagen. Og den dagen hatet jeg det. Enda en abnormalitet.
Selv om jeg med alt det andre jeg så i speilet burde ha foretrukket øyekontakt så kjente jeg at jeg ønska jeg hadde 2 vanlige brune øyne. De fleste dager er jeg egentlig glad i øynene mine men ikke den dagen.

Jeg har arr på bena og arr i lysken etter utallige inngrep, bekymringsrynke midt mellom brynene, dvaskete kropp fordi jeg ikke får trent, kroppen min ser skjev ut på grunn av smerter i nakken som påvirker holdningen.
Herregud tenkte jeg, det er bare å få på seg klær og sminke før noen andre ser deg!

Med kosebuksa og en av favorittgenserne på inntok jeg sofaen med bena på bordet og en kaffe latte i hånda.
Når jeg ikke lenger så alt som speilbildet mitt slengte i trynet mitt foran meg, så begynte jeg å tenke på hvordan jeg er som person.

Jeg er snill, mot de som fortjener det.
Jeg har humor, jeg ler av meg selv og med andre - uten å overdrive.
Jeg gjør gode gjerninger, av og til utover hva jeg egentlig kan og bør.
Jeg er ærlig, vil man ha sannheten så sier jeg den. Av og til uoppfordret også, men godt ment.
Jeg respekterer andre, folk er forskjellige - så lenge de ikke er onde så godtar jeg mye.
Jeg stiller opp for de jeg kan og vil - når jeg kan og vil. Jeg gjør mitt beste og det er vel det man kan kreve av folk.
Jeg har et varmt hjerte - jeg føler smerte og tristhet sammen de jeg ser har vondt.
Jeg har et hjem. Jeg har mat. Jeg har klær. Jeg har familie. Jeg har venner.

Etterhvert som kaffekoppen ble tømt og hjernen fylt av tanker om hvordan speilet i hjertet mitt er så ble jeg klar for neste skritt.
Jeg gikk inn på badet foran speilet igjen og geipet. Så smilte jeg fordi jeg vant.
Jeg er ikke bare det som den todimensjonale ruta på veggen sier.

Så kan dagen starte, selv om helsen og livskvaliteten ikke er optimal så må man gjøre det beste ut av det man kan.
Jeg blir aldri bikinimodell, jeg blir aldri sangstjerne, jeg blir kanskje aldri gift eller mamma. Men jeg er likevel et menneske, jeg kan legge meg om kveldene i en god varm seng og vite at jeg har kanskje gjort livet til en annen litt bedre med enten et fint ord eller en god gjerning.
Poenget er at om de rundt deg blir blinde så er det faktisk innsiden din de "ser" og må leve med, så til syvende og sist kan man se ut som om man er laga på sløyden, så lenge man ikke er hul inni.

Dagen i dag blir bra - hver dag!