Dommedag og domme folk

Ja de sier så. På fredag.
Noe klokkeslett har jeg ikke hørt, hvis noen er mer informert om dette vennligst gi beskjed.
Enkelte planlegger hvor de skal være, hvem de skal være sammen og til og med hva de skal gjøre - sånn i tilfelle det faktisk bare sier "Pooff"

Selv, akter jeg å gå ned med strikketøyet høyt hevet over hodet. Jeg skal til og med våkne på lørdag og le av de som er så godt forberedt at de har fylt opp kjelleren med mat og tanker med luft.
Tanker med luft ja, det er vel sånn cirka det samme som hjernen deres inneholder, de kan jo bare resirkulere den. Domme folk.

På vei til Solsiden idag så jeg en altfor lettkledd kvinne på vei til julegaveshopping. Mulig hun kom fra en slags jobb også, hun gikk iallefall å telte penger. Hoe hoe hoe, tenkte jeg - og kom med ett i julestemning.
Jeg er ferdig med julegavene, har fått julebakst av mamma, jeg har vasket, jeg har satt frem nisser og jeg har skrudd opp varmen.
Det er sannelig snart jul. Ja hvis man ikke tror på det om torsdag da.

Egentlig vurderte jeg et ganske heftig innlegg om våpenpolitikken i Usa, men det har jo knapt noen hensikt. Det er tragisk hvor mange som må dø før de skjønner at selv om det er menneskene som dreper, så hjelper det lite når man får kjøpt våpen like lett som kinderegg og at det går fortere å drepe med et våpen i hånda enn med en tom hånd.
De siste dagene har jeg sett sånn cirka 13 stykker som har blitt irritert for at både andre (og jeg) viser sympati for det som skjedde i Usa, kjære meg!
Klart man har sympati for både for alle som blir utsatt for alle slags kriminelle handlinger, men det er klart det får mer oppmerksomhet når en ung gutt med kaldt blod dreper uskyldige småunger - i et land det ikke er krig.
Når barn (og voksne for den saks skyld) blir drept i Syria synes jeg det er like trist, men jeg blir selvsagt ikke like overrasket når det skjer i et land med krig. Det betyr ikke at man ikke synes synd på dem.
Og det er klart like trist når barn i Kina blir angrepet med kniv, men akkurat denne gangen overlevde akkurat de - kan man ikke da være glad på deres vegne og heller sende de ekstra varme tankene til de som måtte dø istedet for å henge seg opp i hvem det er like synd på?

Uansett, hvis alle er her på fredag kan vi alle gi hverandre klemmer og sørge for å spre glede og kjærlighet til vi nesten kaster opp rosa sukkerspinn.

Ok? Peace out!

Ps, hva skal dere på fredag?

To typer speil

Googled

Jeg våknet som vanlig grytidlig etter bare 5 timers søvn og tenkte at dette blir det ikke mye skjønnhet av.
Men jeg karret meg opp av senga, tusla inn på badet og hoppa inn i dusjen. Uten kontaktlinser ser jeg ikke mye, men nok til at jeg i speilet rett over dusjen registrerte at jeg hadde i det minste ikke drevet med overdrevent solariumsbruk i det siste. Zapp, sier det når man drar dusjforhenget ut i sin fulle dekkende lengde foran speilet.

Mens jeg skumma inn sjampoen i håret kjente jeg på den bob-korte sveisen min og kjente hvordan jeg savnet langt hår. Jeg liker ikke sveisen min, men det er jo hår - det vokser ut, tenkte jeg mens jeg gjorde meg ferdig.
Idet jeg drar vekk dusjforhenget, står jeg der i min fødedrakt og i speilet ser jeg silhuetten av hytta til Kurt Nilsen, sett fra fugleperspektiv. Faen altså, hvor kom de håndtakene fra?
Jeg svelger, tar håndkleet og knytter den rundt håret. Selvsagt river jeg nesten opp stingene i nakken og kveler en "Au" med et sukk.

Tar på meg linsene og stiller meg å stirrer i speilet. Det som utmerker seg er det svære lange arret ned langs hele magen. Et hakk på 16 cm via navlen, en farmasøyt ville kanskje syntes magen ligna på en paracet, men for meg ligner den egentlig en rumpe. Rett og slett.
Med de 3 - 4 andre operasjonsarrene så innser jeg at magen min; blir aldri vakker.
Jeg ser meg selv i øynene, enkelte dager ser jeg selv at jeg har et blått og et brunt øye. Det gjorde jeg denne dagen. Og den dagen hatet jeg det. Enda en abnormalitet.
Selv om jeg med alt det andre jeg så i speilet burde ha foretrukket øyekontakt så kjente jeg at jeg ønska jeg hadde 2 vanlige brune øyne. De fleste dager er jeg egentlig glad i øynene mine men ikke den dagen.

Jeg har arr på bena og arr i lysken etter utallige inngrep, bekymringsrynke midt mellom brynene, dvaskete kropp fordi jeg ikke får trent, kroppen min ser skjev ut på grunn av smerter i nakken som påvirker holdningen.
Herregud tenkte jeg, det er bare å få på seg klær og sminke før noen andre ser deg!

Med kosebuksa og en av favorittgenserne på inntok jeg sofaen med bena på bordet og en kaffe latte i hånda.
Når jeg ikke lenger så alt som speilbildet mitt slengte i trynet mitt foran meg, så begynte jeg å tenke på hvordan jeg er som person.

Jeg er snill, mot de som fortjener det.
Jeg har humor, jeg ler av meg selv og med andre - uten å overdrive.
Jeg gjør gode gjerninger, av og til utover hva jeg egentlig kan og bør.
Jeg er ærlig, vil man ha sannheten så sier jeg den. Av og til uoppfordret også, men godt ment.
Jeg respekterer andre, folk er forskjellige - så lenge de ikke er onde så godtar jeg mye.
Jeg stiller opp for de jeg kan og vil - når jeg kan og vil. Jeg gjør mitt beste og det er vel det man kan kreve av folk.
Jeg har et varmt hjerte - jeg føler smerte og tristhet sammen de jeg ser har vondt.
Jeg har et hjem. Jeg har mat. Jeg har klær. Jeg har familie. Jeg har venner.

Etterhvert som kaffekoppen ble tømt og hjernen fylt av tanker om hvordan speilet i hjertet mitt er så ble jeg klar for neste skritt.
Jeg gikk inn på badet foran speilet igjen og geipet. Så smilte jeg fordi jeg vant.
Jeg er ikke bare det som den todimensjonale ruta på veggen sier.

Så kan dagen starte, selv om helsen og livskvaliteten ikke er optimal så må man gjøre det beste ut av det man kan.
Jeg blir aldri bikinimodell, jeg blir aldri sangstjerne, jeg blir kanskje aldri gift eller mamma. Men jeg er likevel et menneske, jeg kan legge meg om kveldene i en god varm seng og vite at jeg har kanskje gjort livet til en annen litt bedre med enten et fint ord eller en god gjerning.
Poenget er at om de rundt deg blir blinde så er det faktisk innsiden din de "ser" og må leve med, så til syvende og sist kan man se ut som om man er laga på sløyden, så lenge man ikke er hul inni.

Dagen i dag blir bra - hver dag!

Villdyret har vakna!

Hvis du trodde bloggen var død så tok du feil. Den er bare ikke så aktiv som før.
Litt som sexlivet mitt.
Jeg skulle ønske jeg var engasjert i politikk, da hadde jeg kanskje vært mer aktiv på den fronten.
Men det var ikke det vi skulle snakke om. Det holder at Nyhetene ikke har NOE annet å snakke om.

Grunnen til at jeg blogger så lite er at jeg ikke har energi nok. Jeg har bare akkurat nok energi til å gjøre de andre tingene jeg vil, og når jeg endelig har energi nok til å blogge så har jeg sagt alt jeg vil skrive om høyt fra før og føler det blir litt smør på flesk å gjenta det enda en gang.

Som kjent tenker jeg mye, sikkert fordi jeg enten har høy IQ eller mye tid. Litt begge deler tenker jeg vi sier. Jeg har også høy EQ, noe sikkert noen av dere ikke vet hva er engang. Men man kan ha høy EQ uten å vite hva det er altså, og det jeg egentlig vil frem til er at høy EQ er viktigere å ha enn høy IQ.
Etter min smak.
På Facebook kan man se litt ymse av hva folk har mest av. I 2012 har jeg merket endel jeg brukte kalle venner, eller var det Facebookvenner, mangle en god slump både Iq og Eq - da er det bare en ting å gjøre. Delete.
Jeg gidder seriøst ikke ha mennesker i livet mitt som gir hverdagen min enten

• ingenting positivt
• bekymringer
• aha-opplevelser om deres personlighet
• elendige statusoppdateringer

Han der Zuckerberg som fant opp Facebook må forresten være full av kvinnelige egenskaper. Hver dag blir vi jo møtt av setningen: "Hva tenker du på?"
Ingen 100 % mann spør om sånt, hver dag. 

Uansett, en kveld sto jeg ute og røyka i mørket og skvatt av hver minste lyd, som vanlig.
Plutselig nede ved elven sprang det en rød katt.
Istedet for å bli redd så ble jeg litt forundret over utsagnet: I mørket er alle katter grå.
Hvordan kan de si det når jeg vitterlig så at denne katten var rød? Hadde det vært lyst ute så hadde saken stilt seg anderledes, men det var mørkt. Ikke snø engang.
Hvis jeg under noen omstendigheter har misforstått noe her så legger jeg med flat.
Og når vi snakker om å legge seg flat, er dette det samme som "Planking"?
Det burde være, det høres mye kulere ut.

Anyway, intet nytt på helsefronten. De fleste følger med på den fronten, det er hyggelig at folk bryr seg.
Jeg venter på oppdatering fra sykehus om enten ny operasjon eller å starte opp med biologisk medisin.
Jeg savner å jobbe, savner å være frisk og jeg savner egentlig Whitney Houston oppi alt dette.

Forleden dag da Crohnsen hadde seg en liten nedtur etter et frivillig inntak av forbudte boller, så fant jeg opp et ganske treffende uttrykk for dette: Bad food travels fast.
Jeg hater når det skjer.
Men boller er så godt.
Jeg savner boller mer enn Whitney Houston.