Pretty pretty me!

 

Ikke alle kler smertepumpe, oksygentilførsel og bestefarbriller. Ikke jeg heller.
Men endelig er jeg hjemme, og endelig klarer jeg sitte oppreist i mer enn et kvarter i slengen. Så klart jeg må utlevere alt det ekle fra de siste ukene.

Prosituerte verden over har sagt dette i mange år og nå kan jeg også si det; 

"FY FLATE, jeg er lei av å ligge på ryggen!"

Jeg pleier vanligvis å sove i fosterstilling eller flatt ut på magen, i snart 3 uker nå har jeg bare kunnet ligge på ryggen og jeg savner mer å endre liggestilling enn sigaretter. Ja, for jeg tror jeg har sluttet å røyke - det er iallefall 18 dager siden jeg røyket. Og jeg har gått ned 6 kilo i en svært komplisert slankemetode. Anbefales ikke.

Mange lurer på hvordan operasjonen gikk, den gikk fint - til slutt. Det ble litt drama, for det ble tarmlekkasje inn i buken så det holdt på å gå galt. Men etter et smertehelvete uten like er nå ting på bedringens vei. Jeg ville seriøst heller født et rekkehus enn å kjent de smertene igjen. 

I tillegg, i alt kaoset som oppsto da de skjønte at det var en lekkasje - stappa de en sonde nedi nesen min helt ned til magesekken, mens jeg var våken og tilstedeværende. Jeg burde drukket grønnsåpe etter den seansen, jeg visste seriøst ikke at jeg kunne så mange stygge ord som kom ut av meg da. For ikke å snakke om 8 venfloer på 11 dager, 1 sprøyte i magen hver dag og blodprøver av talentløse berter som aldri traff årene mine hver dag.

Dessuten; jeg hater sykepleiere over som er 50 år. Etter 7 dager skal du hjem samma faen hva du har vært gjennom, så jeg skrev meg ut selv etter 11 dager - da hadde de irritert meg nok med sytinga si over at jeg ikke klarte reise meg opp. Jævla robotarbeidere. Skyld gjerne på køer og arbeidspress, men enkelte av dere burde heller trøkka på vindruer på heltid.

Anyway. Utsikten min var slik: 

 Slik:

 Eller slik:

Magen min er nå herpa sånn at jeg har kan selge alle bikiniene mine til spottpris.

 

Men inni er vi like. På en måte. Det er det som teller. Jeg er fin sier mamma. Og spennende full av arr.
Jeg gleder meg til jeg kan nyse, hoste, le og røre meg uten å få høy puls. Så små gleder ser man først når man mister godene en stund.
Jeg har grint og slitt mye nå, men vet dere; jeg har det bedre enn mange og jeg setter pris på alle de små bra tingene som skjer. I dag klarte jeg dusje alene, og selv om det tok 3 kvarter og jeg var utslitt etterpå så var jeg glad. Lykke kan ikke alltid beskrives, den må kjennes.

Takk til alle som har tenkt på meg disse ukene, takk for blomster, gaver og fine hilsninger på mobil og nett.