Irene kommer

Det handler altså ikke om hårfarge. Av og til kan man bare mistolke ting fordi man har hodet fylt med rosa skyer og fuglesang. For eksempel.
Men altså, jeg innrømmer lett når jeg driter på draget. Ikke alle har denne egenskapen, har jeg sett eksempler på opptil flere ganger.
Så, idag da jeg leste på nyhetene at "Irene kommer til New York" trodde jeg seriøst at dette var en møkka kjedelig reiselivsnyhet om folk fra Irland som reiste til Usa.
Jeg tok skikkelig feil kan man si. Men litt morsomt var det jo. Mistolkingen altså, lite gøy med den Irene de siktet til vil jeg tro.

Som ei jeg kjenner ganske godt, som for mange år siden så rulleteksten etter en film og kommenterte at hun hadde sett veldig mange filmer med den samme skuespilleren i den siste tiden. Han het Also Starring. Det var ikke meg det altså, men kunne sikkert like gjerne vært det.

Det er en bra egenskap å våge å drite seg ut, og å kunne le av det etterpå. Men hvis du er en av de som tråkker i en salat og sier eller gjør noe som du burde skjønne er helt på trynet - så kan du faktisk prøve å rette på skaden. Når skjeden allerede er skadd - eller skaden allerede er skjedd, så vinner man lite kred hvis man sitter på sin høye hest og tror man er "noe".
Jeg driter i hvor smarte folk er, hvilken utdannelse de har, hva de jobber med eller hvem de henger med. Men hvis man ikke har de elementære egenskapene for å fungere normalt sosialt sett så kjenner jeg at jeg blir imponert, på en negativ måte.

Så gjør som Jesus, kryp til korset om du driter på leggen. Syns jeg ser Jesus med drit på leggen.
Jeg er forresten ikke spesielt kristen, men til himmelen skal jeg.

Peace out!