Ikke for å skryte men å telle mine "blessings" de siste 5 årene tar like kort tid å telle som å svelge. Et par av disse blessingene kunne jeg vært foruten også uten å gå noe nærmere inn på det. Hvis noen følte seg truffet nå så er det jo sannelig bra at noen traff.
Jeg liker meg selv best når jeg våkner alene og jeg kan med sikkerhet si at det skal jeg fortsette med. Ikke fordi jeg nødvendigvis må, men fordi jeg vil. Og kan. Følelsen av å ligge på skrå i dobbeltsengen i stjernestilling uten å måtte ta hensyn til andres ben og armer er ganske behagelig.
Lese så lenge jeg vil om natta, høre musikk uten grynting, bytte dyne om natta når det passer meg, våkne kun av min egen snorking og ikke minst slippe bli vekket av vekkerklokken til en stakkar som skal på jobb mens jeg tilbringer dagen løpende mellom dassen, senga, sykehus og sofaen.
Ja jeg er litt ironisk altså, men ikke mer enn at jeg klager ikke på singeltilværelsen. Jeg skal ta en Carrie jeg, bare være meg til Mr Big dukker opp. Understreker at jeg i utgangspunktet ikke tenkte koffert i forrige setning, før jeg tenkte at det gjorde sikkert noen av dere.
Men det jeg egentlig skulle frem til var at det meste i livet er blessings vel? Det skjer dumme ting hver dag, og man opplever situasjoner som i presens kan føles uoverkommelige - men da må man sette seg ned og puste med magen. For alt har en tendens til å ordne seg når presens blir til fortid. Og av og til tror jeg sannelig at det er sant at ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe. Som når man har de verste luftsmertene i magen og vrenger seg som en orm på gulvet, hvor godt er det ikke når lufta går ut, hæ? Da lærer man, igjen; aldri hold på noe som vil ut.
Forleden sto jeg i busskuret ved der jeg bor, så kom det en svær stær flygende for å skremme meg. Dumme stæren fløy rett inn i glassveggen og fikk klemt ut et par skjeer. "Jaja, så fikk han i det minste dritt idag" tenkte jeg. Den fløy videre etterpå altså, litt merkelige retningsvalg de første vingeslagene men.
Så moralen er at selv om man går, eller flyr, på veggen så er det bare å flakse videre. Man kommer dit man skal uansett og når jeg har det kjipt så går det heldigvis fort over fordi jeg vet; det blir likar i morra!
Denne gutten er fantastisk morsom og skjønn:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar