Venner og sokkelo

"Så ingen fortalte deg at livet skulle bli sånn. Jobben din er en vits, du er blakk og kjærlighetslivet ditt døde ved ankomst. Det er som om du sitter fast i andre giret. Vel, det har ikke vært din dag, din uke, din måned eller engang ditt år.
Men jeg skal være der for deg når det begynner å regne. Jeg skal være deg for deg som alltid før. Jeg skal være der for deg som du er for meg."

Kjente ord hvis du roter lengst bakom de fettbelagte hjernecellene som overlevde julen.

Idag brenner jeg for å blogge om sokkelo.
Det var så utrolig mye bedre på 80- og 90-tallet da man brukte hvite tennissokker. Da kunne man ikke se sokkeloet så godt som idag når man stort sett går med svarte sokker.
Personlig får jeg ikke sove hvis jeg legger meg med sokkelo mellom tærne, noe som er uunngåelig hvis man ikke går rett fra dusjen til senga. Så da må jeg bare plukke vekk dette for å få sove. Dette gjør jeg som regel når jeg tar "kveldstissen" for å nyttemakismere all tid. Men ofte, veldig ofte glemmer jeg det og kjenner i det jeg brer dyna over meg at sokkeloet hindrer meg i å telle sauer.

Så da må man bare fjerne det da. I sengen. Så hver morgen ligger det små svarte sokkelodotter på lakenet og minner sterkt om edderkopper og/eller andre ting man skvetter for. Når man kommer over sjokket og husker at det er sokkelo kan man (eventuelt) avslutte "morgentissen" på badet.
Jeg vurderte et øyeblikk å gå til innkjøp av bare svarte laken, men jeg syntes dette virket litt sært. Dessuten passer det rosa sengtøyet mitt best med hvitt eller grønt laken.
Det er jo bare meg som ser sokkeloet, og jeg klarer leve med det så lenge det er på lakenet fremfor mellom tærne.
Jeg har alltid vært sånn og jeg håper at min fremtidige kan leve med dette. Til motsetning snorker jeg ikke, nesten, så dette burde kompensere.

Vel, det var alt om sokkelo. Jeg håper dette åpnet døren for å tenke på alle de sære tingene vi gjør.
VI, ikke bare jeg.
Hva gjør du som er sært? Skriv det her hvis du tør, ikke send meg grisete brev på Facebook å tro at jeg ikke blogger om det.

Til slutt vil jeg takke St.Olavs for at dere ikke tok av hjerte-tape-anordningen på brystet mitt mens jeg var i narkose fredag. Istede fikk jeg gleden av å pine dem av meg selv mens blodet nær sagt sprutet og tårene rant. Ja nesten i allefall.