Først og fremst, les ikke dette innlegget hvis du ikke vil ha en mild spoiler for resten av Meyer-sagaen. Hvis du ikke liker Twilight kommer du neppe til å like innlegget i det hele tatt. Garantert. Det er egentlig bare en liten novelle, med en liten vri på denne fabelaktige fantasien til Stephenie Meyer. Jeg tør vedde på at jeg ikke kommer til å få en leserskare på lik linje med henne og/eller filmatisering...neh, neppe. Men gi meg litt for fantasien, og twisten? Dere som har lest bøkene kjenner forhåpentligvis igjen den røde tråden mellom meg og Meyer, hvis ikke; bit meg!
-..-..-..-..-
Jeg var på flyttefot, og havnet hos min misjonærfar i Ngorongoro. Været var topp der, jeg savnet ikke regnet, og solfaktor 50 finnes faktisk på sprayflaske - så livet kunne ikke vært bedre.
Til jeg møtte Ndurogmalimbosikohasa. Han gikk under navnet Hasa, det var enklere slik.
Hasa var ikke som meg eller de andre jeg vanket med, Hasa var svart. Skikkelig kullsvart. Men jeg visste at bak den medfødte solbrune huden var det en mann jeg elsket og som elsket meg, trass min nesten blåhvite hudfarge. Hasa var masai og jeg hadde aldri sett noen hoppe så høyt som ham, ikke engang på friidrettsarenaen. Jeg kunne dødd for ham tror jeg.
Vi hadde endel utfordringer, Hasa og jeg. Mange av hans likemenn, når det gjelder hudfarge, prøvde å drepe meg og det var ikke akkurat populært at Hasa ikke bare hoppet for meg men i tillegg spurte hvor høyt han skulle hoppe. Jeg overlevde en del angrep både fra de andre svarte, brune, blåsvarte og også noen beige. Hasa var der med både pil og bue hver gang noen hadde meg i sikte.
Hasas største fiende var de hvite. De hvite prøvde desperat å få meg til å holde meg unna Hasa og hans brødre. Spesielt Knut Johan, en hvit mann med en hårvekst på ryggen man kunne blitt misunnelig på hvis man bodde på Nordpolen. Knut Johan var en bra mann, og han ble en god venn da Hasa en gang reiste til Neverland for en periode. Hvorfor han reiste dit vet jeg ikke, men han holdt til hos en venn kalt MJ, Hasa ønsket egentlig å dø hvis han ikke kunne leve sammen meg uten å sette meg i fare. Knut Johan var rett som det var i (hotten)tottene med Hasa, men jeg prøvde å forklare begge at jeg elsket dem på hver sin måte selv om det var Hasa jeg ville dele leirhus med resten av livet.
Hasa fridde til meg, og for å gjøre en lang historie enda kortere men dog ikke så meget anderledes - så giftet vi oss og jeg ble smelt på tjukka. Dette ble et Daytime mareritt. Hva bar jeg på? Var hun hvit, svart eller beige? Blandingsbarn kan gi enhver hodepine, særlig når enkelte er så opptatt av hudfarge mens ei stakkar hvit knocked-up jente på tur i Ngorongoro bare elsker barnet sitt. Lille Ndurogrethe var hverken hvit eller svart så for å gjøre livene våre lettere kastet jeg solfaktoren og ga meg hen til solgudene noen dager. Jeg ble temmelig brent, men fikk et flott skille og lignet så og si på Hasa. Livet var komplett.
Like etter hun ble født kom det en hel gjeng Kalenjinere som ville drepe lille Ndurogrethe. Det ble en kamp som heldigvis ikke endte i den vanlige blodutgutelsen, delvis takket være Knut Johan, og nå lever vi lykkelige i vårt lille leirhus. Frykten er der selvsagt, en dag kommer de vel tilbake.
-The End-
Fnis!!!!!:)
SvarSlett