Angående Grand Prix

Jeg må bare blåse ut at han der Didrik og den talentløse sangen My hard is yours, kommer ikke blant de 10 beste selv om man hadde gitt alle de andre Cyanid før sin opptreden! Jeg tror jeg kommer til å være en anelse flau når såpetrynet skal synge på Petter Solberg-engelsk, og det foran folk i tillegg.

Hva er det med Norge og Grand Prix? Etter over 50 år med dette showet som "ingen" ser på så må man vel ha begynt å skjønne at ballader ikke helt når opp, hvis man ikke slenger på en liten finesse med enten fiolin eller at Johnny Logan har atter en forpult livskrise og skriver om den. Ikke at jeg ønsker meg enda et gnagsår i samme gate som Rybaks Fairytale, men altså - å stille med Didriks margarinlåt og jallaengelsk er skikkelig usportslig. Det fins verre ting å engasjere seg i, jada, men når man kjører bil og hører radio og får den støgge låta slengt inn i øret så må det jo bare komme ut litt eder når man først har en blogg.

Hvis han skal gi ut en cd så tenkte jeg kanskje at disse låtene ville passe ham:


"My hard will go on" Celine Dion
"Try sleeping with a broken hard" Alicia Keys
"Unbreak my hard" Toni Braxton
"Total eclipse of the hard" Bonnie Tyler
"Achy breaky hard" Billy Ray Cyrus
"Hard of gold" Neil Young
"Shape of my hard" Sting
"Dont go breaking my hard" Elton John
"Owner of a lonely hard" Yes
"Hungry hard" Bruce Springsteen

Twilight - The Apartheid style

Først og fremst, les ikke dette innlegget hvis du ikke vil ha en mild spoiler for resten av Meyer-sagaen. Hvis du ikke liker Twilight kommer du neppe til å like innlegget i det hele tatt. Garantert. Det er egentlig bare en liten novelle, med en liten vri på denne fabelaktige fantasien til Stephenie Meyer. Jeg tør vedde på at jeg ikke kommer til å få en leserskare på lik linje med henne og/eller filmatisering...neh, neppe. Men gi meg litt for fantasien, og twisten? Dere som har lest bøkene kjenner forhåpentligvis igjen den røde tråden mellom meg og Meyer, hvis ikke; bit meg!



-..-..-..-..-

Jeg var på flyttefot, og havnet hos min misjonærfar i Ngorongoro. Været var topp der, jeg savnet ikke regnet, og solfaktor 50 finnes faktisk på sprayflaske - så livet kunne ikke vært bedre.
Til jeg møtte Ndurogmalimbosikohasa. Han gikk under navnet Hasa, det var enklere slik.
Hasa var ikke som meg eller de andre jeg vanket med, Hasa var svart. Skikkelig kullsvart. Men jeg visste at bak den medfødte solbrune huden var det en mann jeg elsket og som elsket meg, trass min nesten blåhvite hudfarge. Hasa var masai og jeg hadde aldri sett noen hoppe så høyt som ham, ikke engang på friidrettsarenaen. Jeg kunne dødd for ham tror jeg.

Vi hadde endel utfordringer, Hasa og jeg. Mange av hans likemenn, når det gjelder hudfarge, prøvde å drepe meg og det var ikke akkurat populært at Hasa ikke bare hoppet for meg men i tillegg spurte hvor høyt han skulle hoppe. Jeg overlevde en del angrep både fra de andre svarte, brune, blåsvarte og også noen beige. Hasa var der med både pil og bue hver gang noen hadde meg i sikte.
Hasas største fiende var de hvite. De hvite prøvde desperat å få meg til å holde meg unna Hasa og hans brødre. Spesielt Knut Johan, en hvit mann med en hårvekst på ryggen man kunne blitt misunnelig på hvis man bodde på Nordpolen. Knut Johan var en bra mann, og han ble en god venn da Hasa en gang reiste til Neverland for en periode. Hvorfor han reiste dit vet jeg ikke, men han holdt til hos en venn kalt MJ, Hasa ønsket egentlig å dø hvis han ikke kunne leve sammen meg uten å sette meg i fare. Knut Johan var rett som det var i (hotten)tottene med Hasa, men jeg prøvde å forklare begge at jeg elsket dem på hver sin måte selv om det var Hasa jeg ville dele leirhus med resten av livet.

Hasa fridde til meg, og for å gjøre en lang historie enda kortere men dog ikke så meget anderledes - så giftet vi oss og jeg ble smelt på tjukka. Dette ble et Daytime mareritt. Hva bar jeg på? Var hun hvit, svart eller beige? Blandingsbarn kan gi enhver hodepine, særlig når enkelte er så opptatt av hudfarge mens ei stakkar hvit knocked-up jente på tur i Ngorongoro bare elsker barnet sitt. Lille Ndurogrethe var hverken hvit eller svart så for å gjøre livene våre lettere kastet jeg solfaktoren og ga meg hen til solgudene noen dager. Jeg ble temmelig brent, men fikk et flott skille og lignet så og si på Hasa. Livet var komplett.
Like etter hun ble født kom det en hel gjeng Kalenjinere som ville drepe lille Ndurogrethe. Det ble en kamp som heldigvis ikke endte i den vanlige blodutgutelsen, delvis takket være Knut Johan, og nå lever vi lykkelige i vårt lille leirhus. Frykten er der selvsagt, en dag kommer de vel tilbake.

-The End-

Et hjertens sukk

I dagens Vg står det om alle de barna som har blitt drept av en av sine foreldre. Det er så grusomt at man nesten ikke klarer lese, men man burde. Man må få fokusen på hva pokker som er galt når folk kan gjøre slikt. Noen av disse barnemorderne tar sitt eget liv og etterlater dermed all "straff" til andre etterlatte som må sitte igjen med både sorg og utallige ubesvarte spørsmål.
De som ikke tar sitt eget liv etter en slik grusom forbrytelse får en minimal straff enten i fengsel eller i form av tvungen psykisk helsevern. I tillegg dømmes de til ulike erstatninger, noen så lave at man lurer på hva denne erstatningen blir utregnet på bakgrunn av.

Det er klart at når en forelder er i stand til å drepe sitt eget barn så er det noe som er feilkobla i toppen og at de trenger hjelp. Det er (tydeligvis) ikke lett å fange opp dette før etter slike grusomheter skjer og da er det for sent for de små i allefall. Jeg slites litt med hva jeg mener er rett i ettertid. Egentlig mener jeg de bør bures inne resten av livet og bare dø en langsom og pinefull død, men av alle typer mord som skjer så er det de som dreper barna sine jeg tror er de eneste som kan berettiges med at det kan ha skjedd i en slags psykose.

Det jeg syns er skummelt er at det virker som om alle som begår mord nå skylder på at de var i psykisk ubalanse. Jeg føler dette begynner å bli en billig unnskyldning for å få lavere straff i de fleste drapssaker og jeg syns av og til må man bare innse at folk dreper for en Bugg nå i 2010, og det uten å ha psykiske problemer.

Når det gjelder barnedrapene så tror jeg alle instanser må skjerpes, det psykiske hjelpeapparatet før slike ting skjer må bli bedre, strafferammene må endres og også de som har barn må sikre ungene sine ved å be om hjelp når man har mistanker om at en av foreldrene er på gyngende grunn. Selv om det ikke alltid er signaler på at en slik tragedie kan skje så er det jo tydelig at man kan aldri vite, så desverre er dette noe som vil skje igjen, men forhåpentligvis kan man redusere tilfeller av det ved at alle instanser fungerer.

4 år for å drepe et barn på 3 måneder?! Livstid for drap burde vært et minimum for å få en mulig preventiv effekt. Såfremt det ikke er i selvforsvar eller uaktsomt. Jeg blir nesten litt sinna, men mest oppgitt og utrolig skuffet på ofrenes vegne. 4 år. Det er nesten flaut, hvilken straff er det? Minimumstraffen for pengeforfalskning er 3 år for å sette det i perspektiv.

Nå må jeg avslutte, ble mer og mer sinna mens jeg skrev og tror ikke jeg bør la fingrene mine være medskyldig i et verre verbalt utbrudd enn hittil.