Imponerende mennesker

Nå har jeg tilbragt endel timer på sofaen for å si det mildt, og ja - det blir litt tvtitting! Hva ellers skal man ta seg til når man ikke kan røre seg tenker jeg. Men så ser jeg litt på Paralympics og Ingen Grenser og kjenner med ett at jeg burde skamme meg litt. Her flyr folk uten ben rundt på vidder og i skauen, de spiller hockey og kjører slalåm uten ben og armer mens jeg syter og klager som en halv mark bare for at jeg får ei hostekule. Greit nok at det kjennes ut som om magen kommer ut av operasjonssårene når jeg hoster men jeg har nå heller flytta fokusen på at jeg er jo heldig som blir meg selv igjen en dag.

Samtidig er jeg litt uenig med meg selv. Som alltid. Jeg syns jo faktisk alle disse i Ingen Grenser og de som deltar i Paralympics er heldige også jeg. Selvsagt skulle de nok ønsket de hadde alt inntakt, men når de nå først ikke har det så er det jo en gave at de kan få ta del i alt de presterer. De får oppleve ting de kanskje ikke ville opplevd ellers og de er, som oss alle, heldigere enn noen de også.
Jeg, som har alle lemmer i god behold, gjør jo ikke en dritt som er bemerkelsesverdig!
Selv om jeg selv rødmer av glede når jeg klarer å reise meg fra sofaen uten å grine så er det ingen andre som jubler av det liksom. Men hadde jeg sittet i en rullestol og blitt skjøvet rundt fra pol til pol så hadde alle elsket meg. Jeg mente selvsagt ikke vinmonopol nå selv om jeg leker med tanken med at det hadde jo også vært en ide for reality-tvskaperne.

Han ene i Ingen Grenser er dødskjekk! Selv om han ikke har føtter så har han mye mer som mange menn jeg kjenner ikke har, og jeg hadde gjerne slengt ham på ryggen og tatt han med meg på en bedre middag. Slike handikapp spiller ingen rolle, man kan mangle armer og ben eller mangle kontroll på disse, det som teller er hva man har i toppen og hvordan man bruker det. Jeg vil heller ha en mann som er lam fra halsen og ned enn fra halsen og opp...
Hele gjengen der er utrolig tøffe og for dem av de som har armer har de all grunn til å heve de høyt og juble over sin egen bragd!

Jeg fikk med meg en kjelkehockeykamp i år, og jeg så min gode venn Stig kjempe seg til bronse ved å slå Canada. Det er mye mindre voldelig å se på dem, hvis de begynner å slåss tar dommerne bare tak i de og skyver de vekk fra hverandre. De mister litt makt over egen kropp akkurat der men det er egentlig veldig søtt å se på. Jeg synes ikke synd på folk selv om de har handikapp, alle må jo leve det livet på den måten skjebnen har gitt dem - det blir først synd på dem den dagen umulighetene deres overskygger mulighetene.