Vi har alle våre Ups and Downs, og de fleste i Tangerudbakken har mest Downs. Jeg ler ikke av dem fordi de ikke er som (oss) andre, men fordi de minner meg om små barn i voksenkropper som sier og gjør alt det våre hemninger hindrer oss fra. Dessuten er det jo laga for å underholde så det er jo ingen skam om man flirer heller.
For lenge siden hørte jeg en historie som ikke alle har hørt, den er hysterisk morsom:
Marianne var støttekontakt for en gutt med Downs Syndrom (Rune). Rune elsket troll, og en dag ringte han til Marianne og var helt i fyr og flamme fordi han hadde klart å fang et troll!
Marianne prøvde å forklare at det ikke fantes troll og tenkte vel helst at han fantaserte litt overdrevent. Hun visste jo godt om hans fascinasjon for dem.
Men etter 3-4 telefoner finner hun ut at hun må stikke en tur for å se hva han egentlig holder på med
- Jeg har fanget et troll!Marianne, det er inne på badet! Rune sprang å møtte henne i døren og var i fyr og flamme.
Marianne ser at badedøren er låst og hører en voldsom banking på døren fra innsiden. Hun låser forsiktig opp og åpner...innenfor døren står det: en dverg med ei innsamlingsbøsse!
Det var Røde Kors som hadde innsamlingsaksjon tidligere på dagen og Rune trodde dvergen var et troll og måtte jo selvsagt fange det. En slukøret og temmelig irritert dverg gikk derfra uten et smil..
Desverre er dette en vandrehistorie, men uansett; knallgod!
dåe
SvarSlettdu e bad