Etter å ha sett snart 4 hele sesonger av Prison Break på bare 2 uker kjenner jeg at jeg håper på et mirakel siden jeg så serien forrige gang. Ble brått skikkelig lei av å se disse herrene løpe rundt å gjøre ting man selvsagt bare klarer på ja; film.
Jeg håper nå filmmiraklenes tid ikke er forbi og at de i neste episode havner i ei celle uten nøkkel så jeg slipper se de siste episodene. Jeg kan jo ikke bare ikke se ferdig heller liksom, selv om jeg har Band of Brothers liggende klar til beskuelse etterpå.
Det har faktisk vært ganske godt å se på noe annet enn tragisk tv de siste dagene, kjente det ble for mye trist og vondt. I tillegg har jeg blitt ganske mye mer skvetten enn jeg var, jeg holdt på å flaue meg skikkelig ut på Solsiden forleden. Sto å venta på noen utenfor Meny da det kom et kjempesmell fra en sånn der maskindrevet lekebil ungene kan sitte på inni, som er gratis og som rører på seg og får ungene til å le. (Puh, ønsker det fantes et kortere ord for den gjenstanden)
Anyways, jeg kjente jeg stivnet og skulle akkurat til å hyle og tisse en skvett da jeg skjønte at det var bare et hjul på lekebilen som smalt da det løsnet i fart. Jeg er glad jeg ikke rakk alt jeg tenkte å gjøre, og lurer på om folk hadde klandret meg da? Tror ikke de i kassen på Meny hadde gjort det iallefall, for de skvatt like mye selv. Tror sannelig jeg så en som tissa på seg også, men det var kanskje den ungen som satt i bilen. Den hadde bleie i tilfelle. Jeg rakk ikke se alt etterpå, jeg gikk egentlig fort og kjente at jeg ikke var helt klar for store folkemasser.
(Ingen ble forresten skadet i denne episoden, og ungen fikk masse klemmer og trøst av mammaen sin etterpå)
Jeg har tidligere nevnt at jeg har ikke er så spesielt glad i smalltalk.
Derfor finner jeg det rimelig å nevne at jeg ikke liker bigtalk heller. Som når folk skal fortelle en historie som i utgangspunktet er kort, men inneholder så mange unødvendige digresjoner og detaljer at man mister tråden helt. 8 minutt etter de startet lurer man bare på hvordan de klarte å få historien om da de snubla i kinokø (som sikkert tok 14 sekunder) til å vare i 8 minutter.
Det var forøvrig en fiktiv snublehistorie. Man pleier da vitterlig å gjøre en lang historie kort - ikke omvendt!
Hvis man klarer å få historien lengre enn realiteten mens den likevel er morsom og/eller interessant så er det greit altså, men anbefaler folk å tenke før de forteller alt, for mye.
Nå ble jeg lei av pjattet mitt men fikk iallefall ut litt annet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar