How to be a baby

Herlighet da, så liten tid man har til ting man gjorde før man fikk barn når man har barn!
Det er mange grunner til at Emma blir enebarn, blant annet dette med tid - hadde aldri rukket å lage et barn til med alt jeg har å gjøre.

Å blogge er jo luksus, føler for å spytte ut en haug med bokstaver bare for å markere meg nå når jeg kan. Bloggen min er så anderledes nå, den er litt mer mammete. Jeg har kanskje blitt litt voksen, endelig. Men like barnslig. 

Skatten min sover, ikke orker jeg å sy eller hekle, og alt husarbeid er enten gjort eller blir gjort når jeg gidder. Så her sitter jeg da, mellom en smekke med grøt på og dukken Åse mens lukten av nyvasket hår gradvis kveles av savnelukten etter Emma, allerede.

Vel, det jeg skulle skrive om er at midt i lekekassen til Emma fant jeg instruksjonsboken de får delt ut når de blir født. Den som lærer dem alt vi ikke skjønner hvordan de vet.
Jeg tenkte dele noe av innholdet i denne boken med dere, vedder på det stemmer med deres virkelighet også. Dette er bare små utdrag, det er altfor mye å gjengi egentlig. Som dere garantert skjønner.

"De første 3 månedene skal du bare ligge der du blir lagt å se uimotståelig søt ut. 

Smil når de smiler. 

Sov når du kjenner du er lei av å se de tåpelige fjesene som lager lyder de tror du synes er morsomme. Husk alltid å ikke avslør at du skjønner hvert eneste ord de sier. 

Når du passerer 3 måneder må du begynne med små skritt for å nå målet ditt. Som selvsagt er å vise at de elsker deg samme faen hva du gjør.
Start med små ting. Rull deg rundt fra mage til rygg og omvendt med jevne mellomrom for å bygge musklene, disse vil du trenge snart!

Når du blir ca 5-6 måneder skal du ha kommet godt i gang med mat. Mat er en viktig del av alt. Du skal selvsagt ikke nyse eller hoste før du spiser, bare mens du spiser.
Det oppfordres til å gni hendene først i området rundt munnen og deretter på klærne. Hvis du aner et øyeblikks uoppmerksomhet fra den som gir deg grøt eller middag skal du sporenstreks lange ut hånda og prøve legge hele hånden oppi fatet.
Du har kanskje begynt å få tenner, disse skal brukes. Hvis du er en av de som drikker mammamelk kan du sikkert begynne å nappe litt av og til mens du drikker for å få en forsmak på noe som blir en kulinarisk henrykkelse når du blir stor, kjøtt.
Får du flaske kan du heller bare ta en jafs når du liksom skal kose i halsgropa til mamma mens hun prøver å snike seg til å se Nyhetene mens hun liksom har all eyes on you.

Stellebordet. Stedet du tidligere bare lå stille på og lot de slenge deg rundt mens de skifta klær og bleier over en lav sko. Nå er det bare å slå seg løs.
Husk alltid strake ben når de prøver å  ta på bleie, dette gjelder også strømpebuksen. Hvis de lar deg sitte selv mens de skal trekke ned en body sørg for å prøve å få tak i alt i umiddelbar nærhet. Riv ut engangskluter, velt potetmelet, sleng bleien veggimellom og for all del - er det en bæsjebleie forsøk å nå ned med fingrene før de rekker å fjerne alt.

Når du leker skal du gjentatte ganger slå de ulike lekene i gulvet, de vil alle lage ulik lyd. Prøv gjerne å kaste dem. Spis litt på alle lekene, det er viktig å lære seg hva som kan bites i uten reaksjon fra de som tror de er Sjefen i huset. I perioder overser du lekene og konsentrerer deg om kun de tingene som ikke er leker, dette være seg ledninger, vesker, snusesker, garnnøster, gulvtepper, stoler og generelt alt som ikke ligger i eller nær lekeområdet du har fått tildelt.
Grensene på det må du sprenge, hyppig og med stadig større radius.

Kastingen skal du også praktisere i sengen. Du blir mest sannsynlig tildelt et stort antall smokker, de er livredde for at disse skal forsvinne, helt. Så før du sovner og/eller før de våkner skal smokk etter smokk kastes ut mellom sprinklene på sengen. Sikt under sengen!
Snu deg gjerne rundt i sengen ofte, gjerne også over på magen og pust så rolig at de styrter til og snur deg.

Den viktigste regelen er å smile masse. Mest etter å ha gjort noe av informasjonen du har blitt gitt i avsnittene over. Disse smilene vil garantert bringe frem smil på Deres fjes også, og de vil dermed kose deg flat selv midt i skyen av potetmel, med grøt i hele fjeset sitt mens de prøver å puste kun med munnen på grunn av den stadige utviklingen av innholdet i bleien.

De elsker deg rett og slett samme hva du gjør. Du er perfekt. Du er et barn. Du er sjefen. "

Nå er håret mitt tørt, tror sannelig jeg rekker kveldsmat før jeg skal skynde meg å legge meg å se på skatten som sover. Idag fikk jeg mine første bevisste nuss av Emma, og det var så koslig at jeg lot henne lugge meg litt ekstra etterpå.
Jeg elsker å være mamma!

Jeg elsker å elske deg, 2014-versjonen

Hjertet mitt har begynt å slå på en annen måte.
Det føles liksom bedre når det slår nå.
Det er som om det slår for to.
Meg og deg.

Men nå er det Emma sin stemme som gir meg hjertebank, Emma som legger de gode armene sine rundt halsen min, Emma som får meg til å le så tårene triller og Emma som elsker meg tilbake...

Det var en del som etterlyste innlegg, jeg har skjønt at bloggen min var underholdende nok til at dere leser den gang på gang, takk. Jeg liker skryt. Skal prøve å oppdatere bloggen så snart jeg brenner for noe som jeg føler for å dele. 

Jeg lurer på om Emma kommer til å si Mamma eller Alenemamma til meg. Hater det ordet, det siste altså. 
Jeg skulle egentlig vært nygift nå, istedet sparer jeg til sofa og hører på KlemFM mens jeg lurer på hvilken singelmiddag jeg skal lage i morgen. 
Det var jo ikke sånn det skulle bli, og selv om jeg håper jeg finner kjærligheten på nytt en vakker dag så håper jeg først og fremt jeg klarer å komme over den gamle.
Skjønner ikke det der med Till death do us apart, hvem døde liksom.
Det eneste jeg vet er at hjertet mitt døde litt.

Men bare litt, for jeg har gitt liv til verdens fineste jente og selv om jeg assosierer fødselen med å få en elefant gjennom et nøkkelhull så vet jeg jo at det ikke kommer til å gjenta seg så da er det greit nå.
Idag skjønte jeg hvorfor Emma ler så veldig når noen synger. Hun ble jo født til toner fra Rammstein og Olga Marie Mikalsen så hun kommer nok alltid til å ha musikken med seg.

Men dette skulle ikke handle om Emma. Jeg som aldri skulle bli en "sånn mamma" som bare snakker om barnet sitt tar meg selv i å gjentatte ganger ta opp telefonen for å meddele at Emma sa "Glebah" eller rullet rundt på ryggen. Jeg telte også uker en stund men DET har jeg slutta med, hun er 4 måneder, punktum. Neste gang blir hun 5 måneder. Etterhvert blir hun et år. Etter det kommer jeg ikke til å si 23 måneder eller 276 uker, der går grensen for å bli en A4-mamma.
Men Emma er mitt alt. Jeg elsker henne mer enn jeg trodde man kunne elske noen, alt med henne er vidunderlig - til og med prompene hennes får meg til å sukke henført.
Jeg som har grudd meg som en slakteklar ku til å bytte bæsjebleier - viser meg å være en proff! Lukten preller vekk mens jeg med noen få Ninja-moves har bytta bleie OG sunget Bæ bæ lille lam samtidig.

Så mens jeg venter i spenning på at muffinsmagen skal forsvinne gruer jeg meg til en drittkjedelig sommer uten noen ferie. Det er bra Emma er så liten at hun ikke husker om vi er på ferie i år, men jeg kjenner at jeg kunne trengt selv å få meg en liten bust i pakken.

Og nå ble jeg trøtt. Så nå slutter jeg å skrive og bruker siste rest av energi på å pusse tenner, finne klær til i morgen, fylle opp bleiekurven, gjøre klar flasker, legge sammen nyvaska klær, hekle en ugle, tømme oppvaskmaskina, vaske over gulvet og alt det andre. Ikke rart jeg er trøtt.
Det verste er at jeg ligger i minst en halvtime å stirrer på Emma når jeg legger meg. Snakk om å få sjelefred.

Jeg er mamma! Punktum.

Blanc Space

Om menn, Jarlsberg og andre irriterende ting.

Kjære Jarlsberg-reklamemakere!
Dere er så teite at jeg lurer på om dere har Jarlsberghuller i den kreative delen av hjernen deres?
I noe som føles som en mannsalder har jeg, og sikkert tusener av andre, irritert meg over det jævla gnålet på det samboerparet som maser i fjorten varianter om at gulost er gulost. Og når de endelig forsvinner, så klarer dere faen meg å lage en identisk Tarzanversjon som hjemsøker meg om natten snart.
Trodde
Herregud, jeg skal aldri kjøpe Jarlsberg mer kanskje snart.
Gi meg en blokk, et par timer og endel tusen så skal jeg lage en reklame for dere heller.

Idag klør jeg på ryggen. Typisk at det må klø der man ikke får til å klø seg lett selv. Så jeg tenkte; Jeg skulle hatt en kløpinne! Eller en mann, som kan klø, gjerne med pinne. Altså en mann som kan klø med en pinne, ikke en mann med pinne. Det kunne jo lett misforstås. Eller han må jo ha pinne, for å være mann.
Jeg skulle hatt Knerten her egentlig. Han hadde vel løst disse problemene.

Idag satt jeg i timesvis på sykehuset og hørte ganske mange samtaler jeg hadde lyst å blande meg inn i.
Jeg gjorde det ikke, jeg har jo oppdragelse.
Jeg kan heller si hva jeg mener her.
Altså, han der raneren som ble skutt i Sverige, nei - det er ikke så veldig synd på ham. Og nei, det spiller ingen rolle hvem som skjøt først og hvilken retning de skjøt.
Han var bevæpnet, han utførte en kriminell handling, han kunne drept uskyldige forbipasserene (evt tilskuere, som det var plenty av) og da må politiet få lov å handle slik det forventes.
Skulle likt å høre hvis de ikke hadde skutt ham før han rakk å drepe noen, da hadde dere klaga på dèt istedet.
Hvis man gjør ting som kan koste deg livet, så må man også regne med at sjansen er stor for at det skjer. Nå skal sikkert noen si at man risikerer livet bare man går ut døra men; Think you a little about!
Likedan disse som driver å kjører utenfor skiløyper og starter snøras, ja det er trist at det blir snøras og at dere omkommer eller blir skada, men dere vet jo at det er en risiko for dette så hva skal man da tenke?
At det er en tragisk ulykke, eller en muligens forventet ulykke?


Egentlig skulle jeg skrive om en ting til, men nå ble jeg trøtt igjen. Og det lukter nybakt brød så snart blir det nybakt brød med alt annet enn Jarlsberg her.
Grøss! Ser dere, jeg får den ikke vekk fra netthinna et sekund, jeg trenger snart spyposer ved sofaen.

Ha en reklamefri aften!

Dommedag og domme folk

Ja de sier så. På fredag.
Noe klokkeslett har jeg ikke hørt, hvis noen er mer informert om dette vennligst gi beskjed.
Enkelte planlegger hvor de skal være, hvem de skal være sammen og til og med hva de skal gjøre - sånn i tilfelle det faktisk bare sier "Pooff"

Selv, akter jeg å gå ned med strikketøyet høyt hevet over hodet. Jeg skal til og med våkne på lørdag og le av de som er så godt forberedt at de har fylt opp kjelleren med mat og tanker med luft.
Tanker med luft ja, det er vel sånn cirka det samme som hjernen deres inneholder, de kan jo bare resirkulere den. Domme folk.

På vei til Solsiden idag så jeg en altfor lettkledd kvinne på vei til julegaveshopping. Mulig hun kom fra en slags jobb også, hun gikk iallefall å telte penger. Hoe hoe hoe, tenkte jeg - og kom med ett i julestemning.
Jeg er ferdig med julegavene, har fått julebakst av mamma, jeg har vasket, jeg har satt frem nisser og jeg har skrudd opp varmen.
Det er sannelig snart jul. Ja hvis man ikke tror på det om torsdag da.

Egentlig vurderte jeg et ganske heftig innlegg om våpenpolitikken i Usa, men det har jo knapt noen hensikt. Det er tragisk hvor mange som må dø før de skjønner at selv om det er menneskene som dreper, så hjelper det lite når man får kjøpt våpen like lett som kinderegg og at det går fortere å drepe med et våpen i hånda enn med en tom hånd.
De siste dagene har jeg sett sånn cirka 13 stykker som har blitt irritert for at både andre (og jeg) viser sympati for det som skjedde i Usa, kjære meg!
Klart man har sympati for både for alle som blir utsatt for alle slags kriminelle handlinger, men det er klart det får mer oppmerksomhet når en ung gutt med kaldt blod dreper uskyldige småunger - i et land det ikke er krig.
Når barn (og voksne for den saks skyld) blir drept i Syria synes jeg det er like trist, men jeg blir selvsagt ikke like overrasket når det skjer i et land med krig. Det betyr ikke at man ikke synes synd på dem.
Og det er klart like trist når barn i Kina blir angrepet med kniv, men akkurat denne gangen overlevde akkurat de - kan man ikke da være glad på deres vegne og heller sende de ekstra varme tankene til de som måtte dø istedet for å henge seg opp i hvem det er like synd på?

Uansett, hvis alle er her på fredag kan vi alle gi hverandre klemmer og sørge for å spre glede og kjærlighet til vi nesten kaster opp rosa sukkerspinn.

Ok? Peace out!

Ps, hva skal dere på fredag?

To typer speil

Googled

Jeg våknet som vanlig grytidlig etter bare 5 timers søvn og tenkte at dette blir det ikke mye skjønnhet av.
Men jeg karret meg opp av senga, tusla inn på badet og hoppa inn i dusjen. Uten kontaktlinser ser jeg ikke mye, men nok til at jeg i speilet rett over dusjen registrerte at jeg hadde i det minste ikke drevet med overdrevent solariumsbruk i det siste. Zapp, sier det når man drar dusjforhenget ut i sin fulle dekkende lengde foran speilet.

Mens jeg skumma inn sjampoen i håret kjente jeg på den bob-korte sveisen min og kjente hvordan jeg savnet langt hår. Jeg liker ikke sveisen min, men det er jo hår - det vokser ut, tenkte jeg mens jeg gjorde meg ferdig.
Idet jeg drar vekk dusjforhenget, står jeg der i min fødedrakt og i speilet ser jeg silhuetten av hytta til Kurt Nilsen, sett fra fugleperspektiv. Faen altså, hvor kom de håndtakene fra?
Jeg svelger, tar håndkleet og knytter den rundt håret. Selvsagt river jeg nesten opp stingene i nakken og kveler en "Au" med et sukk.

Tar på meg linsene og stiller meg å stirrer i speilet. Det som utmerker seg er det svære lange arret ned langs hele magen. Et hakk på 16 cm via navlen, en farmasøyt ville kanskje syntes magen ligna på en paracet, men for meg ligner den egentlig en rumpe. Rett og slett.
Med de 3 - 4 andre operasjonsarrene så innser jeg at magen min; blir aldri vakker.
Jeg ser meg selv i øynene, enkelte dager ser jeg selv at jeg har et blått og et brunt øye. Det gjorde jeg denne dagen. Og den dagen hatet jeg det. Enda en abnormalitet.
Selv om jeg med alt det andre jeg så i speilet burde ha foretrukket øyekontakt så kjente jeg at jeg ønska jeg hadde 2 vanlige brune øyne. De fleste dager er jeg egentlig glad i øynene mine men ikke den dagen.

Jeg har arr på bena og arr i lysken etter utallige inngrep, bekymringsrynke midt mellom brynene, dvaskete kropp fordi jeg ikke får trent, kroppen min ser skjev ut på grunn av smerter i nakken som påvirker holdningen.
Herregud tenkte jeg, det er bare å få på seg klær og sminke før noen andre ser deg!

Med kosebuksa og en av favorittgenserne på inntok jeg sofaen med bena på bordet og en kaffe latte i hånda.
Når jeg ikke lenger så alt som speilbildet mitt slengte i trynet mitt foran meg, så begynte jeg å tenke på hvordan jeg er som person.

Jeg er snill, mot de som fortjener det.
Jeg har humor, jeg ler av meg selv og med andre - uten å overdrive.
Jeg gjør gode gjerninger, av og til utover hva jeg egentlig kan og bør.
Jeg er ærlig, vil man ha sannheten så sier jeg den. Av og til uoppfordret også, men godt ment.
Jeg respekterer andre, folk er forskjellige - så lenge de ikke er onde så godtar jeg mye.
Jeg stiller opp for de jeg kan og vil - når jeg kan og vil. Jeg gjør mitt beste og det er vel det man kan kreve av folk.
Jeg har et varmt hjerte - jeg føler smerte og tristhet sammen de jeg ser har vondt.
Jeg har et hjem. Jeg har mat. Jeg har klær. Jeg har familie. Jeg har venner.

Etterhvert som kaffekoppen ble tømt og hjernen fylt av tanker om hvordan speilet i hjertet mitt er så ble jeg klar for neste skritt.
Jeg gikk inn på badet foran speilet igjen og geipet. Så smilte jeg fordi jeg vant.
Jeg er ikke bare det som den todimensjonale ruta på veggen sier.

Så kan dagen starte, selv om helsen og livskvaliteten ikke er optimal så må man gjøre det beste ut av det man kan.
Jeg blir aldri bikinimodell, jeg blir aldri sangstjerne, jeg blir kanskje aldri gift eller mamma. Men jeg er likevel et menneske, jeg kan legge meg om kveldene i en god varm seng og vite at jeg har kanskje gjort livet til en annen litt bedre med enten et fint ord eller en god gjerning.
Poenget er at om de rundt deg blir blinde så er det faktisk innsiden din de "ser" og må leve med, så til syvende og sist kan man se ut som om man er laga på sløyden, så lenge man ikke er hul inni.

Dagen i dag blir bra - hver dag!

Villdyret har vakna!

Hvis du trodde bloggen var død så tok du feil. Den er bare ikke så aktiv som før.
Litt som sexlivet mitt.
Jeg skulle ønske jeg var engasjert i politikk, da hadde jeg kanskje vært mer aktiv på den fronten.
Men det var ikke det vi skulle snakke om. Det holder at Nyhetene ikke har NOE annet å snakke om.

Grunnen til at jeg blogger så lite er at jeg ikke har energi nok. Jeg har bare akkurat nok energi til å gjøre de andre tingene jeg vil, og når jeg endelig har energi nok til å blogge så har jeg sagt alt jeg vil skrive om høyt fra før og føler det blir litt smør på flesk å gjenta det enda en gang.

Som kjent tenker jeg mye, sikkert fordi jeg enten har høy IQ eller mye tid. Litt begge deler tenker jeg vi sier. Jeg har også høy EQ, noe sikkert noen av dere ikke vet hva er engang. Men man kan ha høy EQ uten å vite hva det er altså, og det jeg egentlig vil frem til er at høy EQ er viktigere å ha enn høy IQ.
Etter min smak.
På Facebook kan man se litt ymse av hva folk har mest av. I 2012 har jeg merket endel jeg brukte kalle venner, eller var det Facebookvenner, mangle en god slump både Iq og Eq - da er det bare en ting å gjøre. Delete.
Jeg gidder seriøst ikke ha mennesker i livet mitt som gir hverdagen min enten

• ingenting positivt
• bekymringer
• aha-opplevelser om deres personlighet
• elendige statusoppdateringer

Han der Zuckerberg som fant opp Facebook må forresten være full av kvinnelige egenskaper. Hver dag blir vi jo møtt av setningen: "Hva tenker du på?"
Ingen 100 % mann spør om sånt, hver dag. 

Uansett, en kveld sto jeg ute og røyka i mørket og skvatt av hver minste lyd, som vanlig.
Plutselig nede ved elven sprang det en rød katt.
Istedet for å bli redd så ble jeg litt forundret over utsagnet: I mørket er alle katter grå.
Hvordan kan de si det når jeg vitterlig så at denne katten var rød? Hadde det vært lyst ute så hadde saken stilt seg anderledes, men det var mørkt. Ikke snø engang.
Hvis jeg under noen omstendigheter har misforstått noe her så legger jeg med flat.
Og når vi snakker om å legge seg flat, er dette det samme som "Planking"?
Det burde være, det høres mye kulere ut.

Anyway, intet nytt på helsefronten. De fleste følger med på den fronten, det er hyggelig at folk bryr seg.
Jeg venter på oppdatering fra sykehus om enten ny operasjon eller å starte opp med biologisk medisin.
Jeg savner å jobbe, savner å være frisk og jeg savner egentlig Whitney Houston oppi alt dette.

Forleden dag da Crohnsen hadde seg en liten nedtur etter et frivillig inntak av forbudte boller, så fant jeg opp et ganske treffende uttrykk for dette: Bad food travels fast.
Jeg hater når det skjer.
Men boller er så godt.
Jeg savner boller mer enn Whitney Houston. 

Morsomme meg

Jeg har laga en vits, og den er så morsom og nå er jeg så oversliten at jeg tenkte jeg måtte bare dele den med dere så jeg slipper å le helt alene. Hvis du derimot ikke ler av den så er du enten ikke like trøtt som meg eller at du bare ikke skjønner den.
Du kan også ha en anderledes humor enn meg, og det er greit. Noen ganger.

Uansett:

Trollmannen til den megakåte heksen; "Argh, get a broom!" 

Le. Høyt.

Noen ganger

Googlet

Noen ganger spiser jeg uten å være sulten.
Noen ganger ler jeg uten at noe er morsomt.
Noen ganger gråter jeg uten å være trist.
Noen ganger kjenner jeg lukten av noen som ikke er mer.
Noen ganger syns jeg at jeg er pen, enda speilbildet nekter.
Noen ganger får jeg ikke sove, enda jeg er trøtt.
Noen ganger går jeg på kjøkkenet, enda jeg ikke husker hvorfor.
Noen ganger leter jeg etter en hånd å holde i, men finner bare min egen.
Noen ganger hopper hjertet mitt over et slag, enda jeg ikke er forelska.
Noen ganger klarer jeg å drepe en edderkopp, uten å bli livredd.
Noen ganger trykker jeg inn clutsjen, uten å gire.
Noen ganger sier jeg A, men ikke B.
Noen ganger spiller jeg Angry Birds, på do.
Noen ganger får jeg lyst å gi fremmede en klem, for å gjøre dem glad. Eller kanskje redd.
Noen ganger er jeg redd, enda det ikke er skummelt.
Noen ganger ser jeg en fotballkamp på tv, uten å skjønne helt hvorfor.
Noen ganger tror jeg det verste, men håper det beste.
Noen ganger blir jeg sint på noen jeg er glad i.
Noen ganger sovner jeg uten å pusse tennene først.
Noen ganger vet jeg hva folk tenker, uten at de sier det.
Noen ganger går jeg på butikken, i stygge klær og uten sminke.
Noen ganger føles det som om klokka står stille, enda tiden flyr.
Noen ganger ber jeg til Gud, enda jeg ikke tror han finnes.
Noen ganger sier noen akkurat det jeg trenger å høre.
Noen ganger roper jeg høyt, inni meg.
Noen ganger er det greit.

Bingo

Ja altså, av og til går jeg på Bingo! Det er ingen grunn til å dømmes, Bingo er kjempegøy og det er usedvanlig interessant å studere alle de forskjellige som tilbringer tid der.
Unge, gamle, rike, fattige, pene, mindre pene, damer, menn, skravlebøtter, særinger, ja - og meg da.

Man slår ihjel en time eller to hvor det eneste som svirrer i tankene den tiden er tall.
Alle på Bingo vet hvem Birger, Ivar, Nils, Gunnar og Ole er. Hvis jeg får barn skal de hete en av disse. Kanskje. Ikke.
Men nå er jeg snart 39 år - 3 - 9 - 39. Så enten må jeg bare få i gang eggstokkene ellers ender jeg som en av de som bor på Bingoen!

Man trenger ikke være spesielt oppvakt for å gå på Bingo, man bare setter en ring rundt et tall og roper det magiske ordet på rett tidspunkt. Enkelte klarer ikke dette engang, de har kryssa av 29 uten at bingovertinna har vært i nærheten av å si det. Da ler jeg, inni meg.
Enkelte sitter å banner for hvert tall som blir lest opp. Jeg tror jeg har hørt "Søkki ta" sånn cirka 56 i løpet av en time der, og han som konstant klager på feil tall vinner mer enn noen. Søkki ta.

Når man er sykemeldt og tilbringer så og si all tid enten hjemme eller på sykehuset så er det viktig med avveksling, og er man heldig så går man hjem med en tusenlapp og en ny rød bingotusj etter endt besøk.
Men man må ikke gå ofte, det er gørr og dyrt.
Dessuten har de RØYKEROM på Bingo. Tenk, man kan sitte inne å røyke.
Selvsagt må man dusje når man kommer hjem, som etter en god gammeldags bytur. Men det er verd det.

Vel, det var alt om Bingo!

Helsemessig går det mer opp og ned enn jeg syns er morsomt. Men kjære meg, jeg har snart hatt betennelse i alle kroppsdeler så på et tidspunkt må det jo bare stoppe. Ja altså, ikke ved å havne under torva.
Jeg skal snart prøve en biologisk medisin, den tas intravenøst og jeg som elsker nåler kommer jo sannsynligvis til å få bakkekontakt opptil flere ganger i løpet av denne seansen.
Jeg savner å være frisk. Savner å jobbe. Savner å glede seg til julebord å sånn. Savner matpauser og sexy sjefer. Savner å sitte trøtt på bussen på kalde vinterdager.
Crohns suger!

Det blir lite blogging, jeg har egentlig så masse på hjertet men jeg vet at enkelte ting jeg sier støter folk. Altså man kan jo ikke vitse om noe lenger før folk hisser seg opp.
Til dere som ikke tåler galgenhumor, rasismevitser, homovitser, blondinevitser o.l. : dere må slutte å ta alt så seriøst!! Det er folk som ikke skiller mellom spøk og alvor som skaper diskusjoner. Det er antirasister som skaper de mest unødvendige rasediskusjonene, det er ikkehomofile, eh altså heterofile som skaper homohetsdebatter etter en dårlig homovits, og det er de som roper høyest man som regel ikke vil høre på.
Jeg er ikke rasist, jeg har mange herlige homofile venner og jeg tåler ( og liker ) at andre har ulike meninger enn meg. Jeg bare liker ikke når folk ikke godtar og skjønner at alle kan ikke mene det samme!
Hvor vanskelig kan det være å forstå.
Jeg har også venner som ER rasister og som misliker homofile og som står på den andre siden av gjerdet mitt når det gjelder mye, men som regel er det ikke meningene deres om slike ting som avgjør om vi er venner eller ikke.

Kunne egentlig ha blogga 3 sider om venner også, om hva vennskap er. Har i de siste månedene erfart at enkelte i min egen og andres krets har totalt misforstått hva vennskap er.
Så det kommer, en annen dag.

Piece out! 

Googled, but not true. 

Rull inn en meter da

Enkelte burde blitt tvunget til taushet med hjelp fra ståltråd og bedøvde stemmebånd.
Seriøst, hva er greia med at alt Madonna gjør liksom har blitt så galt?
Hvorfor skal alle bry seg så jævlig om ting som det stinker sjalusi og en dårlig evne til å skille mellom oss vanlige og stjerner av?
Hun er 53 år og ser ut som om jeg kunne vært mora hennes, men viser hun frem det så er det jo helvete løst blant profesjonelle kritikere i tillegg til kritikerne som sitter hjemme i sofaen og vet "alt" basert på Wikipedia og Se og Hør.
Kjære meg.
Nå har hun fått kritikk for å vist rompe, pupp og rygg.
Men når Rhianna har minst mulig klær på seg, ja, da er det helt greit.
Når Fuck for Forrest har seg på scenen så tramper folk takta.
Når hardrock-band bare brøler i sangene sine så ingen skjønner hva de synger så digger folk dem.
Dama er ikke søkkrik av å være upopulær, og hun er ikke flott å se på gratis. Bokstavelig talt. Om hun bruker en million på operasjoner, ja så? Hun kan!

Mulig mange er uenig med meg i neste punkt, men sånn er livet - alle kan ikke være enig. Jeg glir over i noe som ikke har med kropp men sinn å gjøre.
Hun fikk også pepper for ikke å ha tatt hensyn til ofrene etter Utøya når hun har med våpen som en del av sceneshowet.
Really? Det er å dra det så langt at jeg blir mer provosert av de som kritiserer dette. Det var ingen hemmelighet at dette var en del av showet så da kunne de som mente dette var dumt/skremmende/usympatisk heller latt være å betale for å gå å se det. Eller?
At hun har med våpen generelt kunne de heller ha nevnt og eventuelt mislikt, men ikke pga en gruppe mennesker.
Skal en kunstner/artist tenke på hva alle tilskuere kan risikere å føle så kan de jo bare selge mikrofonen å kjøpe seg ei bingoblokk.
Man kan jo ikke betale for å gå å se noe man vet kan være opprivende og klage etterpå?

Har selvsagt sympati så det holder for alle som opplevde Utøya, men jeg har dårlig evne til å skjønne at de mener hele verden skal ta hensyn til dette for hver minste situasjon de kommer opp i fremover.
Skal jeg be folk slutte å ligne på overfallsmannen min?
Skal folk som har mistet noen i en bilulykke slippe se biler?
Skal barn som har vokst opp i alkoholikerhjem aldri se en ølflaske?
Ja, satt på spissen - men skjønn?
Man kan ikke forvente alt.
Alle forstår, men alle kan ikke leve med deres skrekk. Det må også de forstå tilbake.

Ja, de opplevde noe forferdelig - men ikke dra det lengre enn folk syns er forståelig. Jeg vet det er mange der ute som knapt tør si høyt at de mener at mange drar ting litt vel langt i enkelte saker.

Alle har forståelse for deres skrekk, deres smerter og deres opplevelse - men ingen syns det er nødvendig at dette skal bli en forklaring på alt som skjer med dem og rundt dem fremover. Det er faktisk andre folk som har opplevd vonde ting også, mistet folk i grusomme hendelser - enkelte av disse føler at det ikke er "grusomt nok" når det blir så mye fokus på den dagen.

Man må gå videre. Man må kanskje av og til stå ansikt til ansikt med noe som minner på eller virker som, men man kan bare ikke stoppe verden.
Du syns kanskje jeg får det til å høres så enkelt ut, men altså - man må jo tro at det skal gå an å komme videre med dette på en enkel måte fremfor å tro og si at det er vanskelig?
Selvoppfyllende profeti!
Dette klarer jeg!

Fake it till you make it!

Det er mye som kan gjøre at man har tunge dager. Helse, økonomi, relasjoner og av og til bare tiden.
Heldigvis kommer man seg gjennom slike perioder, som regel på grunn av bedring i en, eller alle de tingene som gjorde det tungt i første omgang.
Eller at man rett og slett bare snur tankegangen sin.

Man må selv jobbe for å holde humøret oppe, det hender seg man ikke klarer det - men istedet for å føle seg svak når humøret synker så kan man gi seg selv tillatelse til en dag eller to uten at det ser ut som om man går rundt med en kleshenger i munnen.
Jeg mener man først og fremst skal prøve selv, man klarer en dag eller to uten å klage til andre.
Er med man nedfor lenger enn det, må man derimot prøve snakke med noen, få hjelp til å komme seg videre og ut av en spiral som ikke fører annet enn nedover.

Det er faktisk lov å ha dårlige dager, og helt normalt.
Man trenger bare ikke alltid fortelle hele verden det.
Mange reagerer på at man f.eks på Facebook er påfallende lykkelig hele tiden, men vet du; jeg syns det er fint at folk har evnen til å fremheve bra ting hver dag jeg. Istedet for statuser annenhvert kvarter om hvor jævlig alt er.
Hvem har godt av å skrive/lese sånt?
Er det ikke bedre at selv om man eksempelvis har en drittdag, skriver at man er glad for at smørkrisa er over istedet for å skrive at de har kjøpt ny barberblad liksom?

Jeg har selv hatt tunge dager, men heldigvis har jeg først og fremst meg selv - som er flink til å gjøre de tingene jeg vet gjør meg bedre. Og jeg er heldig å har en god familie og flotte venner som gjør de små store tingene som gjør at jeg faktisk har det veldig bra tross alt.
For noen år siden, da jeg ikke bodde her og hadde alt det jeg har nå, så skrev jeg triste dikt når jeg var lei meg. Tenkte triste tanker og gjorde triste ting. Jeg tror til og med jeg spiste trist mat.
Alt var komplett trist.

Men nå, er ting bare trist i en kort stund før systemet virker og man igjen smiler og husker at i morgen kan alt skje! Det verste som kan skje i livet er faktisk at livet tar slutt. Enten sitt eget eller noen man er glad i. Så hvorfor skal man da kaste bort tid på å bekymre seg for bivirkninger på medisiner, ingen ferieturer, gamle klær eller alt man ikke får gjort?
Nei hei å hå, man er sitt egets liv maler - kun man selv kan tilføre de farger man trenger for å være fornøyd. Og man har alltid en ekstra fargepallett i de rundt en som gjør at man kan smile det lille ekstra.

Jeg skrev et dikt for mange år siden, jeg skrev egentlig mange - men ville bare dele et nå.

Heaven can wait

I struggled in life

and in dark lonely hours.

I made a deal with God;

I`d be one of his flowers.

I was standing alone,

with my sorrows and tears.

Then kindness came along

and released all my tears.

Life was so hard,

but living made me stronger.

And I knew in my heart;

I would stay a while longer.

God`s flower-garden;

I`m canselling the date.

Cause my life is NOW

and heaven can wait.

Drittunger og mooning i Analya

Googlet

Ja altså, når jeg har noe på hjertet så klarer jeg ikke å sitte på fingrene, jeg klarer ikke!

Har lenge tenkt å si litt om unger, og drittunger. Det er jo 2 forskjellige ting. Unger er generelt ganske skjønne syns jeg. De fleste har god oppdragelse og de fleste har foreldre som vet at de oppdrar faktisk voksne.
Etter retten så er det mange som hevder at barnløse har ingen rett til å uttale seg når det gjelder unger, nettopp av den grunn at de ikke har unger selv. Men glem det!

Rekdal får noe pepper etter å ha ropt "drittunger" til noen geipende drittunger på fotballstadion. Heldigvis får han også masse støtte, for det skulle jo bare mangle at man må få si fra til en unge at den er en drittunge om den gjør noe en drittunge vanligvis gjør?
Hvis foreldrene har "glemt" å lære ungene at de ikke skal gjøre enkelte ting, geiping, spytting, mobbing og andre ting som gir dem (og andre) problemer når de blir større så må jo andre si fra.

Enkelte foreldre er redd for å innrømme at de har drittunger, og mange skylder ofte på at "Neida, de ER jo sånn for tiden ungene". Hallo. Foreldre som ikke kan ta ansvar for sine barns oppdragelse kan heller kjøpe seg en BlueRay-spiller å se meningsløse filmer resten av livet.

Vi som er barnløse ser lettere hvilke unger som er bra eller dårlig. Det verste vi vet er unger som er frekke, bortskjemte eller høylytte. Er de alle de 3 så har du et problem, og tro meg; de ungene får også et problem hvis de ikke får rett veiledning ganske kjapt.
Enkelte foreldre blir sure når man sier de har drittunger, ikke at man tør si det. Det går liksom ikke an å pakke det inn i bomull å si det pent heller, så da holder man seg enten unna eller holder kjeft.
Så Rekdal, stjerne i boka til deg!

Det er slike unger som flasher rompa i Alanya når de blir 18. Så blir de sendt ut av Tyrkia fordi de er respektløse.
Kyss meg, eller helst de 18-åringene, i rompa!
Makan til frekkhet. Her kommer folk i busslass for å utnytte landets naive holdning til hvem som trenger hjelp eller ikke, de bryter lover og de blir ikke sendt hjem!
Jada, kjære kranglefanter, vi nordmenn bryter også lover i Norge. Men vi bor her, og vi tar vår straff de gangene vi får den. Dessuten er det frekt, rett og slett frekt, å komme til et annet land fordi man er truet i sitt eget hjemland for så å bryte lovene der de kommer. Ikke rart de er truet hvis de er kriminelle, i sine land så blir de jo straffa.
Riktignok litt vel harde straffer i andre land, men det er episode 2 av denne diskusjonen.

Kan de ikke bare gjøre det enkelt? Jada, kom hit vi skal hjelpe deg, men gjør du noe som er kriminelt så ryker du på hue dit du kom fra.
Neida, fordi da blæh blih bluh arrrgggh.
Og pakk rasistkortet nedi lomma, og mangel-på-empati-kortet også. Jeg er den første som griner når jeg ser folk i vanskeligstilte land, men det kan ikke hindre meg i å synes det er for dumt at folk skal komme hit å bryte lover når vi selv ikke kan få lufte stumpen i Analya.

De fleste venninnene mine har ikke drittunger, takke faen for det.
Når jeg blir mamma, ja når, så skal jeg ikke få drittunger. Og blir de det så skal de sannelig få høre det. Av meg og.

En liten, men ikke ubetydelig historie

Googlet bilde

For noen år siden var det en kvinne som bodde med en mann i en by som ikke var hennes egen.
Hun kjente få mennesker og det eneste livet hun hadde var livet med ham.
Og hvilket liv.
3 år tok det før hun kom seg vekk. 
3 år med flere vonde dager enn gode. 
3 år med fysiske og psykiske overgrep som eskalerte for hver gang.
3 år med fortvilelse, redsel, forvirring og usikkerhet.
Istykkerrevne klær, en kropp full av merker, kul i panna, halssmerter etter kvelertak - ja hun fikk virkelig kjenne hvor sterk han var. Flere ganger. Hver gang han hadde en dårlig dag sørget han for at hun også fikk det.
Men ytre merker forsvinner fortere enn de andre. 

De tingene som satte varige merker var de hun fikk inni seg. Den psykiske daglige terroren, truslene, kallenavnene og frykten for hva som måtte komme var verst.
Hun prøvde hele tiden, hver gang han var i godt humør nøt hun tiden og tenkte at nå, nå var han blitt snill.
Helt til neste gang.
Hun sluttet ikke å håpe, men han sluttet heller ikke.
Han var veldig opptatt av at alt var hennes feil, og til slutt trodde hun nesten det. Nesten.
Selv om hun fikk juling foran fremmede mennesker på gaten 2 ganger var det aldri noen som turde helt å gripe inn. Hun var glad for det. Tenk hvis han hadde blitt sur på dem også å drept dem. Ironisk sant? 


På samme tid som at hun var redd for at folk egentlig skulle finne ut, så ønsket hun at alle bare kunne se.
Se hva han gjorde.
Og når de så, ble hun flau. Hun visste de ikke skjønte hvorfor i helvete hun ikke bare gikk. De fikk det til å høres enkelt ut. 

Hun gikk også. Flere ganger. Men en manipulerende mann med tårer som overbeviste om at han skulle slutte var sterkere enn den svake dømmekraften hennes. Så historien gjentok seg.
Han bagatelliserte alltid alt som skjedde, fikk henne til å føle at det som var så vondt for henne egentlig ikke skulle være så vondt. Han så aldri hvor grusom han faktisk var. 

Med tiden ble politiet ble innblandet, venner ble innblandet, og etter 3 år var endelig dagen da hun visste at nå, nå var det tiden kommet for at de usynlige håndjernene var borte.
Hun var fri!
Det var de rundt henne som fikk henne vekk til slutt og hun kommer alltid til å være takknemlig for det.

Hun flyttet vekk, og så seg aldri tilbake.
Nå nylig fikk hun høre at eksen hennes hadde fått en ny eks.
Den nye eksen hadde lagt ut bilder av hva han gjorde med henne, hvordan han endret utseende hennes med en kreativ og skummel hånd. Kjøttkaketryne. Det høres hardt ut men hun har nok også blitt kalt verre ting enn det av ham.
Den nye eksen la med en tekst som hun første kjente igjen, som sine egne tanker og følelser.
Minner ble vekket.
Hun ble takknemlig for at hun hadde kommet seg vekk og for at han beviste det hun allerede hadde skjønt; at det var virkelig han det var noe galt med. 

Hun fikk dårlig samvittighet, hva om hun hadde anmeldt ham den gangen - hadde kanskje de som kom etter henne sluppet unna?
Hennes første tanke var derfor unnskyld. 




Så selv om du ikke leser dette, så var det godt å få sagt det uansett; unnskyld.
Jeg håper du blir like sterk som meg etter dette.
Jeg håper du tør det jeg ikke turde.
Jeg håper du er den siste.
Jeg håper du har igjen håp.

The book of faces

Du vet du ikke er på Facebook når:

• Du bare får 7 bursdagshilsninger
• Du tror at Poke er broren til Pokemon
• Ingen vet hva du spiste til middag igår 
• Du møter gamle kjente og de _virkelig_ ikke husker deg. 
• Du fremdeles tråler Roteloftet i Adressa for å se etter et brukt kjøleskap til salgs
• Du ikke vet hva andre spiste til middag igår, sånn cirka hver dag.
• Minnene fra ungdomsskolen består av passbilder i lommeboken din
• Babyen din gulper og du har INGEN å fortelle det til
• Den eneste gruppa du er medlem av er barselgruppa
• Det eneste du *liker* er kjøttkaker og turer i skog og mark
• Den veggen du snakker til er en faktisk vegg i stua
• Du hører naboen klirrer i rødvinsglasset før rødvinsglasset er nevnt på Facebook
• Du ikke vet hvor folk ferierer før du møter de på Taxfreen

Du vet du ikke er på Facebook når livet ditt føles mindre magisk enn andres! 

Romfolk / space invaders.

Googled

La meg først og fremst påpeke at selv om jeg trodde at disse Romfolka på Årvollen var, ja, noe annet, så betyr det bare at jeg er åpen for mye. Ikke alt, men mye.
Tenk så mye mer spennende det hadde vært om det var den typen Romfolk jeg først tenkte. Vi hadde gitt de telefoner så de kunne ringt hjem, gitt de M and M`s og tatt de med på sykkelturer.

Istedet, så var det bare om disse tiggerne som ikke har hatt nok geografi til å skjønne at det fins andre land enn Norge de kan boltre seg i.
Noen vil sikkert synes jeg er kald, følelsesløs og lite empatisk. De som kjenner meg vet at jeg ikke er noen av disse tingene, egentlig.
Men jeg syns det må gå an å sende de folkene der de er født og hører hjemme. De låner seg masse penger for å få råd til å komme seg hit for å tigge, så må de være her å tigge i 1 år for å ha nok til å betale tilbake dette. Hvor er logikken. Selv om jeg droppet spørsmålstegnet så mottas svar med takk. Ikke teorier, men svar.

Ikke bare at de tigger, men de har jo også kriminelle hensikter, kanskje ikke alle, men endel.
Ikke nekt engang.
Og da tror jeg neppe de kommer til nettopp Norge fordi vi er så rause når vi ser disse jævla kaffekoppene suse foran trynene våre i hver eneste gågate. Nei, de kommer hit fordi vi er dumme.
Gjør de noe kriminelt og blir tatt for det så får de bare en ny kaffekopp og et sitteunderlag så de kan fortsette.
Hvorfor er de ikke heller hjemme og passer ungene sine? Ungene blir ikke akkurat noe bedre mennesker av at foreldrene deres er ikke-eksisterende i deres hverdag og oppdragelse.

Jada, stakkar dem. Det er ingen muligheter der de bor, de er sultne, mangler utdannelse og helsehjelp og det er fryktelig synd på dem.
Det er synd på jævlig mange rundt i verden. Skal vi hjelpe og åpne dørene for alt så kommer det til å bli synd på oss en vakker dag også.
Hjelp de som blir myrda i hjemlandet sitt hvis de ikke kommer seg vekk og la det bli med det.
Syns mer synd på de stakkars ungene som vokser opp i Syria enn romfolket. Norge er altfor snille, med alle, utenom alle sine egne. Mange av våre egne eldre og svake i samfunnet har ikke en livskvalitet som er forenelig med at vi bruker så mye ressurser på å hjelpe andre.

Jeg er så streng. Jeg ble nesten litt redd meg selv. Men så kjenner jeg meg selv og vet at jeg er godt menneske med et stort hjerte. Bare kanskje ikke så stort at jeg syns dette er morsomt lenger.
Og nei, jeg er ikke rasist heller.

Uansett. Jeg skal finne meg en god film å se, drikke en kopp kaffe og strikke en tøffel. Og det var ikke sagt for å spotte noe. Jeg skal det.
Men jeg skal finne en bedre film enn den jeg så her forleden. Den var så dårlig at det eneste som skjedde var at jeg ble 1 1/2 time eldre.

Star Wars kanskje. I disse romtider. Jeg har faktisk ikke sett Star Wars. Jeg er sikkert den eneste i verden.

Sexify

Googled

Noen ganger tror jeg det noe alvorlig galt med hørselen min. Men det er rom for at det kan være humoren også. Eller umodenhet.
Jeg vet ikke, og bryr meg ikke.
Uansett, noen ganger når jeg høre sanger, spesielt norske, så forvrenges teksten og innholdet blir seksuelt. Jeg skjønner det ikke.

Som her forleden natt lå jeg å hørte på Floden av Eidsvåg, den ble sånn cirka sånn:

Det renner ei elv, ei duvande flod fra underlivet mitt.
Eg fylles av mildhet og fred når du vasse i sivet mitt.
Og hver gang eg våge å bala med deg blir eg heil og rein.
Og eg kjenne din livlige juice gå gjennom marg og bein


Eg lure no på - koffor vart det ikkje meir med deg.
Koffor koffor når eg kjenne det goda du gjer med meg.
Det kan kanskje virka som om eg prøve å ligg under deg
Og eg e kjælen og redd for ljåen og gleden du sjenke meg.
Forunderlig forunderlig. 


Ja, jeg tenker det samme som deg. Herregud. Men sangen har jo egentlig en gørr tekst så ikke rart hjernen prøver å gjøre den litt mer innholdsrik?

Utover det skjer det særdeles lite i livet mitt, jada underlivet også - for det vet jeg Bård kommer til å kommentere hvis jeg ikke bare nevner det selv.
Dagene går til sykehusbesøk, strikking, tv-titting, Wordfeud og kaffe med venninner. Det blir mye kaffe. Og lite mat. Har begynt å miste matlysten igjen så fortsetter dette kan jeg snart ha på tynneklærne igjen.
Jeg elsker å ikke ha matlyst.
Det er to ting som kan påvirke matlysten min, Crohns og/eller når man har noen på hjernen.
Jeg har det.
Det går sikkert over. Ja, altså ikke Crohnsen. Den er kronisk. Ironisk?

Jeg trodde et øyeblikk jeg skulle på telttur/hyttetur i sommer, men har enda ikke fått en seriøs henvendelse på hverken eller. Mulig jeg er stuck in the 90s, for da var det nemlig vanlig å ta med seg venner på slikt. Venner som ikke har hytter, telt eller andre ferieparadis. Så feil kan man ta!
Dette er bare en pyton ting med å være singel og barnløs, man får ikke bli med på noe.
Jeg skal heller strikke meg et telt. Å dra alene. For det tør jeg.

Det har forøvrig kommet endel brev fra en av de faste leserne av denne teite bloggen, men altså du, ikke ta det personlig; men ikke send flere brev. Ikke er jeg venn med det i det virkelige liv og heller ikke i det andre livet vårt; Facebook.
Når man sender brev etter brev på Facebook til noen som aldri svarer og venneforespørslene dine blir avvist gang på gang så må man bare gi seg. Jeg vil ikke.
Og for ordens skyld, det er ikke deg altså - det er meg. Jeg er kresen. Og kjedelig. Og vanskelig.

Nå skal jeg forsette runden på youtube, i kveld går det i Van Morrison, James Blunt og Natasha Bedingfield.

Vår syke verden

Googled

Ja altså jeg visste jo fra før at vi levde i en syk verden, også før fotball-Em.
Har ikke akkurat ofret så mye tid på å fotballen, men så nettopp en fyr på Italias lag score mål, hvor han deretter river av seg skjorta og stiller seg opp som en statue og ser sur ut. Det så skikkelig intellektuelt ut.
Skikkelig.

Men etter å ha sett altfor mye på Crime Investigation Australia kan jeg konkludere med at det har gitt meg nok en grunn til å ikke dra dit. Fra før var grunnen ganske enkelt edderkopper, krokodiller, haier og slanger.
Og nå vet jeg at der, DER fins det mange syke mennesker.
Jeg satt helt matt av forundring over en syk jævel var som drepte alt han kom over, og tenkte at han hadde fortjent en runde med den øksa han blant annet brukte på folk.
Så kunne man skrevet Rest In Pieces på et kors over grava hans.
Men for andre kriminteresserte er det en "bra" serie å se på. Og det gjør iallefall meg veldig opptatt av de må snart klare å få til at en livstidsdom betyr at man soner resten av livet. De som slipper ut etter 7 år etter et drap og dreper på nytt....ofrenes familier burde fått millionerstatninger av staten.

Vel, jeg burde finne en romantisk komedie som kan glatte over dette inntrykket nå.
Gjerne en med handling fra Hawaii eller omegn også, så kanskje jeg glemmer det helsikkes sommerværet også. Ikke at jeg vanligvis klager sånn på været, men det er vel kanskje litt drøyt å måtte være tvunget til å kalle dette sommer.
"Alle" er i syden i disse dager, og aldri har jeg vært mer sjalu. Men en vakker dag blir det en vakker dag for meg også. Jeg kler jo ikke sand mellom tærne uansett.
Sist jeg var i syden ble jeg forresten overfalt av en bølge som resulterte i at jeg ble avkledd på en temmelig befolket strand, i tillegg til at jeg ble, delvis naken, slengt inn i hekken til venninna mi som også ble overfalt av samme bølge. Man er ikke trygg noen sted.

En ting jeg lurer på. Hvorfor i helvete er måser fredet? Jaja, viltloven meg langt oppi rompa. Syns det er mer vilt at de skal få lov å holde på som de gjør. Jeg har funnet ut at jeg er mer redd skrikende, jagende måser enn edderkopper og det er jo ganske revolusjonerende. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe?

Jeg vet ikke hvorfor jeg blogget i dag. Jeg føler at jeg skrev bare tull.
Takk for at du skrev, skrev mer. Lissm.

GOD NATT

Wazzup?

Idag kjørte jeg forbi en kjenning, jeg orka ikke stoppe så jeg vinka liksom bare fra bilen i Hei/Adjø-stil.
Så slo det meg at jeg nettopp hadde utført en Drivebye-bye!
Det så litt sånn ut:

Googled

Og dermed har jeg, igjen, gleden av å finne på et nytt ord. Neologisme, kalles det, har jeg hørt mye om i det siste. Mitt forrige selvoppfunnede ord var Intaxicated, men nå føler dette kan ta litt av nå så jeg stopper her. Med dette.

I det siste så har jeg innsett at jeg må få meg en kjæreste. Jeg kan rett og slett ikke lenger være alene om utgiften på bilreparasjoner og ferieplanlegging.
Ferien i år blir snever, grunnet enten mangel på kjæreste og/eller den horedynamoen på bilen min som måtte ta kvelden her om dagen. Enn så rart det hørtes ut.
Så i år står sommerferie mellom å ta gratisbussen til Storlien eller å låne et skateboard å henge etter en bobil, som ser ut til å skulle et stykke unna denne byen som Værgudene glemte og solen forlot.
Like greit å være hjemme kanskje egentlig.

Jeg klager ikke altså. Nei for all del. Jeg unner dere alle å slikke sol i ymse solfylte land, grille på hytteplatten og besøke rike onkler i Amerika. Jeg har jo alltids sofaen min. Og garn. Masse garn. Mer enn dere!

Når dette er sagt så møtte jeg en kjenning på butikken idag, jeg var egentlig ikke i pratehumør så jeg sto litt sånn klar-ferdig-til å gå, men denne personen hadde tydeligvis ikke pratet med noen på lenge så der sto jeg da.
Et øyeblikk vurderte jeg å spørre om hun hadde spist en ordbok, men så kom jeg på at sånt sier man bare ikke. Høyt.
Så nå sitter jeg her med gåen rygg og såre ører og ber dere innstendig om å lese kroppsspråket til folk av og til. Hvis det ser ut som om de vil gå så vil de kanskje det!

Ettersom jeg bare liker fine bilder av meg selv så skal jeg dele et ganske så nydelig bilde av meg og den ene av søstrene mine idag. Jeg vet ikke hva som er finest på dette bildet, gardina til mor eller kjolen min. Min søsters klær hadde jo slått an på catwalken idag også.

Streik meg langt oppi hekken!

Googla bilde

Ja, jeg er drittlei streik.
Selv om jeg hverken er ute å flyr, har unger i barnehage eller har spesielt mye søppel. Men jeg syns at i 2012 så må det finnes andre måter å gjøre ting på enn å streike, noe som går mest utover andre uskyldige.
Uskyldige som kanskje er fornøyd med i det hele tatt å ha en jobb og å kunne jobbe.

Jeg er heller ikke så jævlig fornøyd med den lusne utbetalingen jeg får fra Nav, og jeg har ikke engang valgt selv å ha de som "lønnsutbetaler". Hva skal vi under Nav gjøre da? Streike? Nekte å sende meldekort? Nekte å ta medisiner og gå på sykehuset?
Jada, jeg er barnslig. Men altså; det er det flere som er.
Enkelte av de som streiker vet ikke engang hvorfor de streiker. Og da jeg så at de hadde brukt, sikkert, 14 timer på å skrive om teksten i vinnerlåten i Grand Prix for å synge den foran slottet så tenkte jeg bare; -" MMMM, hvis dere er så fantasifulle så skjønner jeg hvorfor det eneste dere kom på var å drite i å gå på jobb"

Forleden kjørte jeg på landet. Jeg så ørten høyballer med påskrifter som

• Ingen korn - ingen brød
• Ingen kyr - ingen melk
• Ingen bønder - mat

Jeg hadde sykt lyst å rope til en bonde som tusla rundt der uten armer: INGEN HENDER, INGEN KJEKS!

Det siste der var overdrevet altså. Jeg så ikke en armløs bonde. Men hadde jeg sett en hadde jeg ropt til ham. Kanskje. Hvis jeg hadde drukket meg til mot.

Men nå har jeg terget nok av dere streikeforståere.

Så la meg heller fortelle hva jeg drømte i natt. Det var nesten litt sånn Tarantino-materiale.
Først så måtte jeg til legen, og etter at jeg hadde betalt inngangspenger til legen (!) så sa han at ostepop er mye sunnere enn grønnsaker. Jeg jubla og skulle ringe å fortelle dette til mamma. Men så.
Kom det en gammel flamme bort til meg, da var jeg plutselig i en blomstereng. Han kyssa meg og det dukka opp fugler som sang. 

Øyeblikket ble altfor kort, for plutselig kom en terrorist som hadde en brannslange som sputa ut et stoff som svidde bort hjernen til folk. Han sikta etter alle de folka som plutselig var der og da han  nesten var kommet til meg så våkna jeg!

Jeg er trøtt. Og ferdig. 

Fretex og penismail

Googled

Forleden gikk jeg en tur og slikka litt sol. Jeg så på måser, tiggere og Fretex sine innsamlingsbokser for klær.
Jeg har vært på Fretex, ikke fordi jeg ikke har råd til nye klær men fordi det er morsomt å se om man finner en skatt.
Problemet er at Fretex er jo seriøst like dyre, om ikke dyrere, enn andre butikker nå.
Jeg fant en skikkelig stygg skjorte som sikkert i sin nyere tid kosta 99,- på Sparkjøp, og der hang den med en lapp det sto 249,- på!
Har jeg tatt feil når jeg trodde Fretex skulle selge ting billig for å hjelpe de som har brukt opp pengene sine på narkotika og øl å sånn?
Glass, som de selger på Ikea til en femmer koster 20,- på Fretex.
Det eneste som er billig der er stygge bilder med rammer som bikkja har spist halvveis opp og med motiv som kun egner seg på et utedo.
Nei Fretex, dette trykker jeg *liker ikke* på altså.

På venterommet hos legen min så jeg igår en reklame for en nettside for de som lider av krokfinger. Jeg lo.
Jeg er ikke slem, jeg bare trodde det var en spøk.

Hadde også en ryddedag på mailboksen min her om dagen, det kommer seriøst mye rare mail.
Har fått mange vedrørende penisforstørrelse.
Altså, jeg har jo ingen penis, ikke engang i helgene - så hva skal jeg med disse mailene? Hvis noen er interessert i dette vennligst ta kontakt så skal jeg videresende de før jeg sletter og blokkerer.

Ettersom middagen ikke ble godt mottatt av Mr Crohn så skal jeg tilbringe denne kvelden også i sofaen. Føler jeg har vært overdrevent snill i det siste så tror jeg skal kompensere med å finne en eller annen slasherfilm bare for at englevingene ikke skal klø sånn.
Jeg vurderer også å skrive et langt innlegg om domme unger, også kalt ungdommer.

Men jeg skal heller se Paradise Hotel, deltakerne der har mindre Iq tilsammen - enn en bingotusj.
Jeg blir helt undervelmet av å se på de og spør meg selv hvordan de for tredje (?) år på rad har klart å samle så mange særdeles lite smarte folk.
Men at de underholder, det skal de ha. Ungdommer.

De kunne sendt de jævla tiggerne som sitter i midtbyen på Paradise. Neste gang en av de kommer å stapper en kopp oppi trynet mitt og sier "Pleeeeeease" så skal jeg spytte i koppen!
Den forrige som gjorde det var til og med så frekk at han sto å pekte på øynene mine å sa noe på rumensk som sikkert betydde at han trodde jeg var en heks eller et utskudd på denne jord.
Tigging skulle vært forbudt! Jeg vil heller gi penger til de som selger Sorgenfri og våre egne borgere, og det har ingenting med rasisme å gjøre.
Jeg syns bare det er krenkende å gå nedover Nordre gate å lure om jeg har råd til å kjøpe meg en softis for så å få en kopp med skranglende mynter plassert foran det nydelige fjeset mitt å se at de har råd til TO softis.

Googled

Som dere ser har jeg ikke råd til nytt kamera så jeg må stjele bilder fra google, kanskje jeg burde ta med meg en kaffekopp ned til Sentrum jeg og.
Ja mHm!

Jeg tenker nok du skjønner det sjøl

Googled

Kjenner det er like før jeg rister av meg hodet. Det er merkelig hvordan man skal veie et lite barns liv mot f.eks juks med papirer.
Søte lille Christoffer, som alle vet hvem er nå, ble drept av sin stefar mens hans mor ikke gjorde en dritt for å forhindre dette. I dag ble hun dømt og må sone 4 måneder. 4 måneder!!!? Hun har vel sonet noe tid i varetekt, men anyway. Det var et barn. Hennes barn.

Mens hun som brukte falske dokumenter for å få en bedre betalt jobb skal sone 9 måneder.
Er det bare meg eller har de som bestemmer straffene i Norge tatt for lite Møllers tran? Skjønner de ikke at lave straffer ikke virker preventivt? Det skjer jo flere og flere mord og voldssaker her i landet, og noe av grunnen er jeg sikker på er pga altfor lave strafferammer for slike lovbrudd.
Drittunger. De skjønner det nok ikke sjøl Christoffer.

Prøver faktisk å ro meg ned altså.

Tenk hvis han de har i rettssalen i Oslo nå skulle ha sona bare 4 måneder bare for hvert menneske han drepte? Det blir cirka 25 år det.
Nei vent, i teorien er det jo maks 21 år i Norge for drap. (!)
Vil tro og håpe at rettferdigheten vinner frem i den saken i det minste.

Det er alltid godt å få ut ting!
Nå skal jeg se alt annet enn nyhetssendinger resten av kvelden.

Jeg velger meg april

Googled

Jeg velger meg april

I den det gamle faller,

i den det ny får feste;

det volder litt rabalder,-

dog fred er ei det beste,

men at man noe vil.

Jeg velger meg april,

fordi den stormer, feier,

fordi den smiler, smelter,

fordi den evner eier,

fordi den krefter velter,-

i den blir sommeren til!

Det er vår! Å kjenne D-vitaminene suge seg inn under huden er bedre enn ski som klabber. Ikke nekt engang.

Ettersom jeg for det meste er tryggest innendørs mens betennelsen herjer tarmene så følger jeg med Rettssaken. Ja det er grusom med detaljene men vi alle vet at dette må jo frem for å kunne få frem en "riktig" dom. Selv om det aldri kan bli noe riktig etter det som skjedde.

Det eneste jeg har tenkt å si er; det er tåpelig at ikke forklaringen hans ikke blir kringkastet! 

Hvorfor skal han ha tilgang til media og få se våre reaksjoner mens vi ikke får de samme rettighetene den andre veien? Det meste som blir sagt kommer jo frem i referat på skjermen uansett.
At noen er redd barna deres skal se på dette, vel, da må dere selv følge bedre med på hva ungene deres ser på/gjør. Og egentlig, hvis unger har lyst å vite ting rundt dette så syns jeg de skal få svar på det meste de lurer på - fantasien kan være verre enn sannheten. 

Dere som mener at noen kan bli påvirket i hans retning ved å høre ham, vel, han skulle sikkert likt å høre at dere overvurderer han slik. Eller undervurderer andre.

Mange syns han ikke skal få mer oppmerksomhet, men altså; han ser jo faktisk alt i media uansett. Og han ser jo faktisk alle fotografene og journalistene, Og han vet jo at han har utført noe så grusomt at han vil få oppmerksomhet uansett. 

Når dette er sagt så er det vanskelig å si noe om noe annet, så derfor: .

Hva har du på?

Googlebilde

Et ofte stilt spørsmål. Hva har du på? Sånt svarer jeg ikke på, noe må man kunne bruke fantasien til tenker jeg.
Men så kom jeg på at kanskje de ikke mener på meg? *gulp*  Men på nattbordet, på badehylla eller på stuebordet. Guri så flaut i tilfelle.

Så her er en liten oversikt over hva jeg har på. Jeg kommer i fremtiden til å referere til denne siden.

På nattbordet:

Det er selvsagt bilde av kjæresten min, Robert Pattinson.

På badehylla:

Legg merke til smurfen jeg nettopp laget meg smykke av. Og  Petter, en edderkopp av plast jeg bruker til tilvenning.

På stuebordet:

Legg her merke til at jeg har rydda vekk alt annet rot som vanligvis befinner seg  ved duken og omegn.

Når det er sagt skal jeg dele noen av mine meninger om hva enkelte skriver på facebookstatusene sine.
Ingen må bli fornærmet eller grinete, skulle dette forekomme så håper jeg at dere kjenner meg nok til å vite at jeg vil bare deres eget beste.

Dere som får dere kjæreste, hvorfor må dere plutselig begynne å skrive; VI, VÅRE, VÅRT og OSS som om dere ikke lenger er en enkeltperson? Det går an å av og til skrive JEG selv om man får seg en idiot å dele seng med for en stakket stund. Ja.

Og dere som får/har barn, kan dere være så snill å utelukke barna i hver eneste status? Hvor gøy er egentlig dette;

"Johan, 3 måneder gammel, sa "Gleebah" i dag <3 <3 <3 <3"
"Martine spiser kjøttboller på egen hånd :) "
"Arild, 3 dager gammel, er verdens søteste unge <3"
"Johan, 3 måneder og 13 timer, sa " Wohadle" til bestemor idag "

Herregud, jeg kan kun snakke ut fra min egen tilværelse uten unger; men det er faktisk gørrkjedelig. Nesten like kjedelig som når dere viser frem babybilder, cirka 98 stykker, hvor man knapt kan se babyen har rørt seg på noen av bildene.
Fortell heller om hvor du hadde sex sist, hva du synes om Grandiosa med paprika eller om du har sett en bra film.

Og dere, som alltid klager og syter og er negative!
"Blæh"
"Livet suger"
"Jeg hater Frpère"
"Jeg hater folk som alltid sniker i apotekkøen når jeg trenger smertestillende fort"
"Ingen forstår meg"
"Vondt i hele kroppen i hele dag og hele natt, hele uken, hele måneden"

Kan dere ikke bare gjøre kort prosess å slett dere fra Facebook før jeg gjør det? Eller spre litt glede? Vær litt positiv så kanskje dere ser at en bæsj på leggen kan være morsomt, ikke bare trist.

Og ja, jeg blogger sjeldent for tiden. Og ja, jeg skal skjerpe meg. Og ja, jeg kommer til  blogge om rettssaken en dag, Og ja, du kan velge å ikke lese hvis du ikke vil.

Herregud!

Det er så lenge siden jeg har blogga at jeg er sikker på ingen husker meg!!
Jeg husker knapt meg selv, for å gå fra blondine til brunette er ganske drastisk.

Siden sist har jeg kommet hjem fra Meråker, flott opphold forresten. Skal/må kanskje tilbake om noen måneder.
Må bare få litt kontroll på denne magen først. Den har jo bare tatt helt av i det siste.
Jeg har allerede vært innlagt på sykehuset igjen også, 3 dager med de helvetes venfloene som de stikker overalt, hele tiden. Herregud!

Men jeg kom meg hjem i tide til å rekke årets, kanskje tidenes, bryllup. Niesa mi gifta seg og det rett og slett bare et ord å si om bryllupet; perfekt!! Bruden var vakker, begge sa ja, talene var ikke for lange og maten smakte fortrefferlig. Herregud for en herlig dag!
Dagen etterpå kjente jeg at; jeg vil også gifte meg, forelske meg, dele alt med noen.
Men for å si det på dialekta mi; Koss i hælvette finn man sæ en kar å forelsk sæ i utn å få derre hælsikkes hjerte,- og karproblemene?

Så på mandag sluttet jeg å tenke så mye på det. Herregud, RemaReitan ble jo singel og det er jo naturlig at jeg da et øyeblikk tenkte at det kunne jo være en løsning. Men så, ja, nei. Så nei! Penger er ikke alt, jeg spiser heller tørt brød og vann enn å ..... eller, la meg få tenke litt lenger på dette.

Hva ER det med politikere for tiden??
De voldtar, bruker stoff og snusker vekk penger hele tiden. Den ene er kanskje verre enn den andre, og alle prøver å gradere hvem som er verst.
For min del kan de bare ekskludere ALLE politikere som gjør noe som er uetisk og/eller ulovlig og slutte å finne unnskyldninger for hvorfor ting blir gjort.
Jeg hater egentlig politikk og er temmelig uengasjert, men herregud!
Fjern de som ikke man kan stole på samme hvem som er verst.

Jeg skyter kanskje jegeren før jeg vet sikkert at det er en bjørn, men jeg syns både Lysbakken, Warlo og Larsen kan dele en bolle. Og det er sikkert flere. Som Reitan ville sagt; det enkle er ofte det beste.
Ja nettopp! DET sier RemaReitan, hvor gøy er det å være dama hans med dèt synet på ting liksom? Nei herregud.

Nå har mamma bakt kake, jeg føler en trang til å forlate skjermen til fordel for denne nydeligluktende saken!

Dette er en vilkårlig valgt kake, kul - men herregud,den smaker sikkert ikke så godt.

Fredagsperm

Vel, altså fredag og perm for å gjøre meg minst mulig misforstått.

Etter 2 uker med muskelkonstrerte bevegelser sitter jeg nå i sofaen og gjør hva jeg kan for å ikke røre noen av dem. Inni hjernen min savner jeg treningsstudioet så NOE rett må de ha gjort der oppe.
Jeg har bestemt meg for å bli treningsnarkoman. Det er det nærmeste dop jeg kommer og jeg kjenner valkene mine smile bredt for hver meter jeg legger bak meg på tredemølla.

Mens jeg strikker på en beige lue å ser The Voice slår det meg; hvorfor har de ikke en omvendt slik konkurranse? Hvor dommerne bare ser deltakerne mens de synger men ikke hører en lyd.
Da kunne jeg og deltatt.
Etter en uheldig fremføring av Songbird av Eva Cassidy i dusjen kan jeg informere om at stemmebåndet mitt kunne også trengt seg noen mil på tredemølla.

Bilde tatt fra guugl

Altså! Seriøst! Videoen til Tone Damli Åberge
Dere som gidder å bruke kalorier på å diskutere (mangelen på)  klærne hennes i en musikkvideo..... Dere er ikke litt sjalu? Eller har for mye fritid?
Dama er grisesexy og hadde jeg sett ut sånn hadde jeg faen ikke brukt ei krone på klær selv.
Leave Tone alone!!!


Det jeg egentlig ville skrive om idag er kjoler.
Jeg hater å gå med kjole. Jeg kler ikke kjole. Jeg har ingen kjole.
Jeg skal i bryllup om 4 uker!
Herregud, jeg kommer til å grine av stress for å finne den ene kjolen som vil sitte på kroppen min uten at jeg ser ut som en Stor Løk Jente.
Jeg vil ha en grønn kjole. Med armer, V-hals og den må gå forbi knærne og omegn.
Ikke hvilken som helst grønn, sånn grønn:

Også guugl

Argh, mannfolk har det så jævlig lett. Det er ikke bare Cheryl Cole som får meg til å ønske jeg var mann, men tilstelninger som bryllup også.
Hadde det bare vært mitt eget bryllup så hadde kjolevalget blitt en smule lettere.
Jeg kunne også hatt en samekjole, men det kun hvis jeg ikke finner en sånn grønn.
Tenk hvis Jan Thomas hadde fått meg som oppgave. Han hadde funnet et skjerf, et langt et - og kvalt meg sakte med det.
Jeg vedder.


Søndag er det retur til Kurbadet. Eller treningssenteret. Ettersom jeg får jo ikke lov å bade en gang. Det bassenget med 36 grader varmt vann kan bare stå der å samle døde hudceller fra gamle damer for min del.
2 uker til med trening så er det ny runde med sykehus. Ny betennelse allerede 4 måneder etter operasjon er jo bare så stilig! Men jeg skal vise dem jeg. Eller synge til dem. Songbird.